Da var vi i gang med et nytt år. For mange betyr det nyttårsforsetter, som snart sprekker, og med det mengder med dårlig samvittighet og skyldfølelser.
Vi har vel alle lagt planer for hvordan vi skal jobbe mer, strukturere oss bedre, gå ned i vekt, trene mer etc. Så går vi på med krum nakke, og det funker fint en stund, men ojda, der tok det slutt. Hva er det om skjer med oss når disse positive endringene vi har bestemt oss for blir til en uforløst idé, og ikke blir en varig endring og handling?
Jeg tror det er mange faktorer som spiller inn. For det første så er vi mennesker skapt for å være late. En bedre definisjon er at vi er skapt for å spare energi. Det var en tid da vi levde i naturen, og det var en del av vårt overlevelsesinstinkt å spare. Det er en grunn til at vi liker søt mat, det er energi. Dessverre så er overlagring av energi det som setter seg rundt magen, også kalt fett. Våre forfedre var ofte ikke plaget med overlagring, da muligheten ikke var der, så når man kom over matkilder som ga rask energi, ja da passet man på å innta det som var tilgjengelig. Og slik er vi fortsatt programmert. Søtt er deilig!
En annen ting er at trening er jo ikke deilig! Man må jo ha et snev av sadomasokistiske gener for å nyte blodsmak og blodtrykk i taket grunnet cardio og styrketrening. Ærlig talt det er jo ikke treningen som er deilig. Det som er deilig er dusjen etterpå og den gode samvittigheten som sprer seg i kroppen når vi kjenner og vet at vi har gjort noe bra for den svikefulle kroppen vår. Det er jo ikke deilig å stå å løfte på en vektstang, men du verden så godt det er for selvfølelsen når resultatet av denne torturen gjør at t-skjorten strammer litt ekstra over biceps.
Fra spøk til alvor så tror jeg vi er for flinke til å sette oss for høye mål. Når vi opplever at disse målene er enten totalt urealistiske eller krever for mye, så blir vi demotivert. Det er mange gode ordtak rundt dette: “La veien være målet” etc. Mange jager fremover, og lever hele tiden i fremtiden. Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet., skriver Stig Johansson. Er det ikke nettopp slik, at i morgen da blir alt bedre, om en måned da er jeg der jeg skal være. Allerede som barn begynner vi. Hvor ofte hører jeg ikke mine barn sier når jeg blir stor, da skal jeg… Er jeg noe bedre selv? Neida, jeg holder foredrag og skriver om å leve i nuet og finne sitt zen-moment. Men bare for noen timer siden tok jeg meg i å tenke: “Jeg gleder meg til i morgen, for da skal jeg…” Hvor ble det av å nyte dagen i dag?
Ikke misforstå meg, positive mål å strekke seg etter, og planlegging av måten å komme dit er både bra og nødvendig. Det jeg savner er det å stoppe opp litt oftere å være fornøyd her og nå. Før jul hadde jeg klart å gå ned en del kilo, 2 av disse har på mystisk vis kommet tilbake. Så hva tenkte jeg under treningsøkten min i dag, jo: “åh, nå er jeg nesten tilbake der jeg startet, og når jeg bare blir litt sterkere, slankere og mykere så blir livet bra.” Burde jeg ikke heller klappe meg selv på skulderen, og gi meg selv honnør for at jeg er i gang igjen? Jeg har skrevet litt om dette i to tidligere blogger: Noen ganger er godt nok, bra nok og Det starter og slutter med et bukk.
Hvor vil jeg så med dette? Jo, jeg tror man skal slutte å bebreide seg over alt man ikke får gjort, og heller være stolt av når vi faktisk fullfører det vi hadde planlagt. Nådde vi ikke de hårete målene vi satte oss? Ok, så gjorde vi ikke det, men vi kom hvert fall litt nærmere enn om vi ikke hadde forsøkt i det hele tatt. Livet består av hverdager, og vi er stadig i utvikling. Nyt veien og erfaringene den gir og aksepter at vi er: Work in progress.
Godt nytt år og god trening!