Reisebrev fra Taiji-tur til New York

I høstferien dro Mikkelai Downing til New York for å trene med en av de store mestere innen Taiji. Les hans nyhetsbrev her: 

Studietur til New York; 29.9. – 6.10.2019
Så var det høstferie igjen; en av flere spesielle uker i den norske kalenderen som reiseoperatørene observerer med hellig punktlighet. «Det bør koste mer å fly når folk har fri», er logikken der i gården. Hvis man ikke tar en Greta da, og seiler over, men det strakk dessverre ikke ferien til. Jeg hadde bestemt meg for å ta turen over dammen igjen, for å trene med min Grandmaster som holder til på Manhattan. Dessuten hadde jeg også fått avtalt en serie leksjoner i sabelform med en annen trener, og dette så jeg frem til med stor glede og spenning. Sabel er et våpen jeg har hatt lyst til lære meg i lengre tid.
Flyturen forløp uten nevneverdig dramatikk. Den innarbeidede langdistanseaktiviteten hvor jeg pleier å bytte massasje av det stakkars  kabinpersonalets ømme skuldre og nakker mot champagne, fikk vike for fornuftig søvn, i et forsøk på å lure meg unna den beryktede jet-laggen. Kom frem sent på kvelden, tok metroen inn mot sentrum, og fikk raskt erfare at vår hjemlige ordning med «buss-for-tog» har blitt en eksportartikkel som man trykker til sitt bryst nå også på andre siden av Atlanterhavet. Vi ble kastet av i et av byens nordlige, temmelig røffe nabolag, hvor suspekte typer målte turist-tufsen med trillekofferten opp og ned. Etter det som fortonet seg som en liten evighet, var det endelig duket for et par kilometer på en overfylt buss, med en hissig sjåfør som stadig så seg nødt til å bruke kjeft over høytaleren på klagende crack-hoder og fylliker som hadde mye å utsette på den lokale servicen. Etter nok en metro-tur på noen stopp, befant jeg meg oppe i den svale, urinbefengte eksosluften på åttende aveny; ved Penn Station i Midtown for de av leserne som er lommekjent eller liker Google Maps. Mitt forhåndsbestilte krypinn lå to kvartaler unna, og til alt hell ville eksistensen det slik at en irsk bar lå plassert på andre siden av gaten. Det er nå en herrens mening med det meste, tenker jeg.
Dagen etter kunne et av reisens nevnte viktige formål komme igang: Privatundervisning i taijiquan-sabel med Jon Delucia, en meget trivelig jazz-saxofonist av italiensk herkomst. Flere av dagene jeg var der tilbrakte vi tid sammen i en park rett ved Hudson-elven, med utsikt over til Jersey side og nabolaget Hoboken, hvor blant annet Frank Sinatra vokste opp. Manhattan er en øy, navnet er indiansk og betyr «det store landet.» Øya ble i sin tid kjøpt fra de innfødte av nederlandske immigranter for en håndfull glassperler tidlig på 1600-tallet, og de døpte kolonien sin Ny-Amsterdam. Etter noen år tok engelskmennene over, og byttet navnet til Ny-York. Den gang utgjorde bebyggelsen kun en liten husklynge på den sørlige spissen, og bymuren gikk langs Wall Street. Idag et finans-sentrum som må være et av verdens mest kjente gatenavn. Ettersom europeere fortsatte å strømme over havet i stadig større mengder, ble resten av øya bebygget med et strengt organisert rutenett av avenyer fra nord til sør, og gater på tvers. På fastlandet rundt ble bydelene Brooklyn, Bronx, Queens og Jersey til. Disse har lavere bygninger, og omkranser Manhattans kjente skyskraper skyline. Totalt bor det over 12 millioner mennesker her, og stemningen er pulserende og vibrant. Til tider kan den oppleves ganske hektisk for en skandinav som er bortskjemt med mye plass, men jeg har gjennom årene blitt glad i stedet, og jeg er fascinert over den levende atmosfæren som preger byen og menneskene her.
Etter at dagens sabel-instruksjon var over, pleide jeg å holde på et par timer på egen hånd, mens Jon dro opp til universitetet sitt i Harlem hvor han underviser i jazzens historie. Deretter bar det på tvers rett østover til den andre siden av Midtown for å trene med min nå 86 år gamle Grandmaster William Chen. Han har studioet sitt på 1East 28th Street, klager over husleien, men klorer seg fast, og har ingen planer om å legge inn årene, sin ganske modne aldre til tross. William var tidligere beskytter for Norsk Taijisenter som jeg er tilknyttet, og han kom ofte på Norgesbesøk tilbake på nitti-tallet. Etter at han trappet ned på reisevirksomheten ble det til at man heller fikk oppsøke ham i New York. (Så synd!) Han tilhører det kinesiske aristokratiet som måtte stikke av til Taiwan etter den kommunistiske revolusjonen i 1949. Der ble han som liten gutt plassert i hjemmet til Professor Chen Man Ching. Dette var en ganske vanlig praksis i det gamle kinesiske samfunnet hvis foreldre ønsket at et av barna skulle få treningen inn på fulltid fra ung alder av. Prof. Chen var i sin tid en stor taijimester som har hatt sterk innflytelse på fremveksten av Taijiquan i USA og senere i Europa. Professoren tok med seg unge William først til Hawaii, hvor de holdt til en stund, før de dro videre til San Fransico på Amerikas vestkyst, og til slutt endte i New York. Prof. Chen var elev av den sagnomsuste Yang Cheng-Fu, og sabelformen jeg lærte meg under oppholdet denne gangen kommer også fra denne familierekken: En annen av Yang Cheng-Fu sine senior elever var nemlig Tung Ying Jie, og også han dro videre fra Taiwan til Hawaii. Der skiftet sønnen familienavnets stavemåte fra Tung til Dong, hvilket har ført til at formen har fått navnet «Dong familiens avanserte sabel.» Det er jo unektelig litt artig på norsk, men allikevel en uskyldig parentes som jeg ikke så nødvendigheten av å klargjøre for min instruktør.
New York er en kulturby med et vel av tilbud for sjeler som liker å være aktive på både dagtid og kveldstid. (De aller tidligste morgentimer har av en eller annen grunn aldri vært min sterkeste tid på døgnet.) Så når jeg ikke sysselsatte meg med trening, eller var forvist til munkecellen for noen tilmålte timer med nærende søvn, ble det tid til gallerier og jazzklubber. De beste av sistnevnte ligger nede i Greenwich Village. Prøv ut «Smalls» hvis du er i området. På vandring i Brooklyn så jeg mange stilige, store veggmalerier, og nede på undergrunnsperrongene kan man høre musikere fra alle kanter av verden, mange av dem på høyt nivå. Det er dessuten flere av stasjonene som er utsmykket med fantastiske mosaikkfrescer og kunstnerisk flislegging.

Takket være grundige bestikkelser og intrikate offerritualer, la værgudene sin beskyttende hånd over byen under det meste av oppholdet. Jeg ble til og med skikkelig solbrent en dag nede ved elven, da jeg ikke tenkte på refleksjonen fra vannflaten. Torsdagen var det derimot grått og regn, så da trakk vi ned til Columbus Park i Chinatown. Der ligger det en stor paviljong med tak over, hvor gamlekara spiller Ma-Jong og terning, røyker og prater. De ser det som den mest hverdagslige sak at et par middelaldrende herrer driller inn en sabelform i et hjørne. I Chinatown er gatene selvsagt fulle av kinesiske butikker og restauranter, alle skilt og plakater er på kinesisk, og til og med lyktene er i klassisk rispapir stil. Dog i plast nå for tiden. Her nede fant jeg en teforhandler med flere hyllemeter av sorter, og de bø på smaksprøver av de mest utsøkte grønne teer ganen kan få oppleve. Så nå kan elevene mine hjemme på Sangrok føle seg trygge på høy kvalitet fremover når vi drikker te sammen etter trening. Vegg i vegg med tebutikken lå en knøttliten martial arts butikk med et overraskende stort assortement, kvadratmeterene tatt i betraktning. For en taijinerd, litt over middels interessert i asiatisk kultur, er denne type butikker et funn. Jeg gikk ut derfra med ny Bruce Lee jakke, type svart med store, hvite mansjetter, ny buddhist-bling rundt håndleddet og full av pågangsmot.
Etter trening hos William og påfølgende nydelig middag i Korea Town, satte jeg kursen hjemover mot «Walters»; den lokale irske baren. Mitt nye bekjentskap Andrew som styrer spakene på den andre siden av disken der kikket vantro på meg, og uttalte raskt: «Hey dude, what the fuck are you wearing, man?!» Direkte tale er et typisk kjennetegn for New Yorkers. Jeg forklarte at jeg kom i fred, rett fra trening. På Walters var det ukens karaoke kveld, så iført min nye habitt, ble det Louis Armstrong som mitt bidrag; «What a wonderful world.» Og for en fin uke det var med trening og ny lærdom. Man er utrolig heldig som kan reise ut og ta til seg inntrykk og kunnskap på denne måten. Ikke minst inspirerer det for videre trening, og jeg er svært takknemlig for å kunne bidra til å spre dette på Sangrok. Vi ses i dojangen!
Live long and prosper:)

Mikkelai

By | 2019-10-21T10:12:03+02:00 oktober 21st, 2019|Kommentarer er skrudd av for Reisebrev fra Taiji-tur til New York