I kampkunst uavhengig av land, så har vi en rekke stilarter. Noen stilarter er gamle andre vokser frem med nye idéer. De evige diskusjonene om hva som er den beste stilarten finner jeg uinteressant, og kun en diskusjon basert på egodyrking og manglende kunnskap. Innen hver stilart skjer det endringer, da man finner nye og bedre måter å gjøre ting på. Selv i de mest konservative grupper er aktiviteten i endring, da dette synes å være en naturlov. Jeg skriver mye om endring i de fleste av mine blogger, og det er nettopp endringene som gjør det interessant å dykke i historien.
Ser vi på årsaken til at det oppstår stilarter, tror jeg det er flere grunner. En mindre produktiv årsak er vårt behov for dyrking av ego, og man ønsker å etterlate seg sin egen signatur i historien. Er ikke stilarter kun forskjellige måte å undervise det samme? Vi skal alle til toppen av fjellet, men velger forskjellige rute. Det er selvfølgelig ikke alle ruter som leder til toppen, og da må man finne alternative ruter.
En del av forskjellene i stilartene er mer kulturelle enn tekniske. Tar vi de kinesiske, japanske og koreanske, så har de alle elementer fra hver kultur i form av uniformer, terminologi, etikette etc, mens mange av teknikkene ikke nødvendigvis er forskjellige.
I dag er de fleste kampformer organisert i forbund som arrangerer konkurranser innen grenene. Går vi tilbake til opphavet og behovet for disse aktivitetene, var de ikke skapt med tanke på konkurranse og oppvisning, men som en del av en militær trening for bruk i strid. Ser vi til starten for moderne Karate og deretter Taekwondo så må vi gå til begynnelsen av 1900-tallet, da Karate ble en del av det japanske skolesystemet. Den japanske regjeringen så behovet for å standardisere. Det var i praksis å forenkle og strømlinjeforme. En hver individuell tanke ble sett på som en spiker som sto opp av tregulvet, og den måtte bankes ned. Karate som kom fra Okinawa hadde rot i kinesisk kampkunst, noe som utøvere fra Okinawa verken prøvde å legge skjul på eller endre. Dette kunne ikke Japan som nasjon leve med, og det ble en aktiv japanifisering av stilartene som kom fra Okinawa. Japan som hadde okkupert Korea hadde mange koreanske studenter i Japan, som trente Karate under pionerene. Dette gjelder omtrent uten unntak alle grunnleggerne av de kjente kwanene (Jidokwan, Chungdokwan, Songmookwan etc).
Den Karate som ble undervist i Japan var ”skole-Karate”, dette var det de koreanske pionerene tok med seg til Korea, og som senere skulle få navnet Taekwondo. Det er ikke tvil om mange av applikasjoner og teknikker hadde gått tapt underveis. I Korea ble Karate populært, spesielt innen militæret. Problemet var at man kunne ikke vedkjenne seg å undervise og trene en aktivitet som kom fra en tidligere okkupasjonsmakt. For å gjøre en lang historie kort, døpte man om Karate til Taekwondo. Med det ble det skapt en rekke uriktige historier om tusen år gammel tradisjon. I tillegg var behovet for egen identitet stor, fakta om Taekwondo’s røtter ble byttet ut med svulstige historier om gamle koreanske krigere. Det ble skapt historier om at Taekwondo hadde sitt utspring i en gammel kampform som het Taekyon og man fant gammel bildekunst av krigere, som ble brukt som bevis på at Taekwondo var noe ganske annet enn kampkunst i nabolandene. I Korea var det stor satsing på militæret, mens Karate i Japan hadde mest fokus i skolesystemet. Derfor ble ”Koreansk Karate”/Taekwondo, undervist og tilpasset militæret. Man kan si at kampkunsten som hadde kommet til Okinawa fra Kina, som var et rent kampsystem, hadde funnet veien tilbake til mer taktisk bruk. Ser vi videoer og bilder fra Taekwondo-trening på 60 og 70 tallet, så bærer det preg av kadaverdisiplin, fokus på effektivitet og tilintetgjørelse av fienden. Dette kan bli brukt som et argument for at Taekwondo er tøffere og hardere enn sitt opphav i japansk Karate. Kanskje var fokus på en militær Karate/Taekwondo et løft for å få mer fokus på effektivitet, fremfor det estetiske og visuelle inntrykket. Det er min subjektive mening at selv om treningen ble mer rettet mot militær trening, så hadde de ikke den samme fokus på applikasjonene og deres egentlig betydning. Effektivitet og bruk av denne kunnskapen ble i stedet byttet ut med råskap og utholdenhet. Etter hvert som Korea kom seg på banen som et industriland i fred, skjedde mye av det vi så med Karate i skolen i Japan. Man forenkler og tilpasser stilarten slik at den kan undervises til yngre utøvere, og passe inn i et konkurransesystem.
Jeg vet at mange taekwondo-utøvere i dag, spesielt de som konkurrer på toppidrettsplan ikke bryr seg stort om opphav, applikasjoner og effektivitet. Dette er selvfølgelig et helt ærlig valg, og mulig nødvendig for å vinne innenfor de reglene som en konkurranse krever. For andre av oss som ikke konkurrerer lenger og har et behov for å forstå og vite mer om bakgrunnen, så finner jeg det vanskelig å få den oppriktige og objektive delen av historien kun i Korea. Jeg tror det kan være like vanskelig å finne dette i fastlands-Japan. Slik jeg opplever det må mine studier starte gjennom søk i Okinawa og deretter Kina. Det klart at det har aldri vært stillstand i utviklingen, så går man langt nok har det vært en runddans av informasjon og utvikling innen militær kunnskap alle landene i mellom. Det å være en utøver fra en annen del av verden kan være en fordel når man ønsker å grave i historien, da man generelt har en mer objektiv tilnærming til studiet.
Jeg tror at evnen til kritisk tenking er en egenskap som vi mennesker har, og som gjør at vi stadig er i utvikling. Når man ser på hvordan vi behandler verden kan man jo spørre seg om denne stadige utviklingen er til det beste. Stagnasjon er heller ikke et ønskelig mål, så med utvikling så velger jeg å definere dette som noe som er i en positiv endring. I de vestlige land har vi en kultur hvor vi spør, og blir oppfordret til kritisk tenking fra dag en. I asiatiske land har man en kultur hvor man retter seg mer etter hva autoriteter og eldre sier, og det kan være direkte uhøflig å stille seg kritisk til det læreren sier. Jeg tror på Ibsens gyldne middelvei. Det å være for kritisk på et tidlig stadium i en studie kan hindre en fra å motta kunnskap, på samme måte som det å akseptere enhver informasjon som en fasit kan være en blindvei.
Litt sunn konkurranse mellom forskjellige leire er sunt og skjerpende, så lenge det ikke går på bekostning av respekt og allmenn folkeskikk. Jeg mener at for å forstå kampkunst bør man ha forankring i egen stilart, men å bære skylapper og tro at alt annet er vranglære er ikke det samme som en forankring. Dersom man prøver å mestre for mange ting, ender man opp med å kunne litt om mye, og da miste muligheten til å klatre til toppen av fjellet. Jeg ser på min stilart som mitt hjem, og det å besøke andre hjem, lære om de, gjør at jeg kan være med på å utvikle mitt eget hjem og forstå dette bedre. Dette fordi jeg har sett mitt hjem fra innsiden, utsiden og på avstand. For meg er Sangrok Taekwondo og Jidokwan mitt hjem, og jeg håper at ved å la meg fascinere og lære av andre dyktige utøvere og stilarter kan jeg berike mitt hjem, og gjennom utvikling holde det stadig i positiv vekst. På den måten kan jeg også fylle de tomrom jeg mener er nødvendig. Alle stilarter vil ha sterke og svake sider. Mange læremestre setter restriksjoner på sine elever om å gå ut og erfare mer. Jeg er så heldig å ha en læremester som oppfordrer til å hente informasjon og kunnskap der det er å finne. Det gjør han med en tanke om at kommer du fra et godt hjem, så vil du alltid returnere etter en reise. Kanskje har du med deg noe i bagasjen som kan berike ditt hjem.
Borte bra, men hjemme best!