Selvkontroll beskrives i psykologien som evnen til å kunne overstyre impulser og kortsiktige fristelser til fordel for mer langsiktige mål eller mer rasjonelle valg. Dersom dette sees på over lengre tid benyttes gjerne ordet selvregulering.
Hvem og hva er det som kontrollerer oss? Er det hverdagen som griper oss og kaster oss inn og ut av situasjoner? Det spennende med å leve er vel nettopp det at vi ikke kjenner til fremtiden, men at vi kan påvirke det som ligger foran oss med å planlegge, ta i bruk erfaringer og trene oss opp til de utfordringer vi møter.
Et zen-quote jeg har brukt i et av mine foredrag er:
Relax nothing is under control!
Filosofen Hume sa noe slikt som at vi kan ikke regne med noe, da vi ikke vet eller har garantier. Filosofen Kant var for så vidt enig, men han mente at visse ting kunne vi ta høyde for. Noe som vår norske filosof Arne Næss også understøttet. Så dersom vi forstår disse tenkeren, hva er det vi prøver å kontrollere? Er det bedre å bare flyte med strømmen? Eller kan vi møte denne usikkerheten rustet ved å hvertfall kontrollere meg selv, mine valg, handlinger og emosjoner?
Så hva er det vi prøver å kontrollere? Livet vårt, karrieren vår, følelseslivet vårt, helsen vår etc? Jeg tror så lenge vi er tenkende vesener så har vi et behov for kontroll. Man kan selvfølgelig ende opp og være for opptatt av denne kontrollen og vi ender opp med tvangstanker og andre psykiske lidelser. Som alt annet er balanse viktig. Om vi aksepterer at “nothing is under controll”, da kan hvert fall jeg kontrollere meg i denne virvelen av kaos.
En floskel som har blitt sagt av mange er: lev hver dag som om det var din siste. At den har blitt sagt mange ganger og av mange gjør den like aktuell. Vi kontrollerer våre bevisste valg, og om man visste at dette var den siste dagen, hvilke valg ville du da tatt, ville de hvert annerledes enn på en vanlig dag? Kanskje ville valgene vi da tok ikke hvert basert på andres forventing. Hva er det egentlig jeg vil? Lever jeg etter andres forventinger og begrensninger? Hvor mange av oss har vel ikke vært invitert til forskjellige tilstelninger og kommet med en dårlig bortforklaring på hvorfor vi ikke vil gå, i stedet for å svare med kun: “det passer ikke.” I verste fall har vi gått til selskapet ut av en pliktfølelse. Har vi da kontroll over vår egen hverdag?
Det er selvfølgelig individuelt hvor flinke vi er til å kontrollere vår eget liv og hverdag. Dersom jeg til enhver tid skal kunne velge det som er rett for meg, så kan det fort bli et ensom og egosentrisk liv. På den andre siden, så vet vi at dersom surstoffmaskene på flyet faller ned, så skal vi ta på vår egen først, for deretter å hjelpe andre. På samme måte kan det være at ved å ta mine valg og kontrollere min hverdag, så vil jeg ha mer kapasitet til andre både fysisk og emosjonelt.
Kan vi lære å ta kontroll. Det synes da så veldig lett for noen, mens andre så står vi der som vinglepetter så fort vi skal ta et lite valg, være seg innkjøp til middag eller hvilken tv-kanal vi skal se på. Jeg tror vi kan lære oss dette. Selvkontroll er som en muskel, som må trenes. Her kommer nettopp kampskunsttrening inn. Skal man mestre de mange aspektene, krever det daglig trening og et tusentalls repetisjoner. Da må man presse seg til å gjennomføre den daglige rutinen også på de dagene når kropp og sjel overhodet ikke er motivert. Kanskje er det nettopp på disse dagene, når kroppen ikke vil lystre, at vi trener vår selvkontroll best. Ser jeg til min læremester, så har denne rutinen blitt en automatikk. Minimum to ganger daglig tar han sin treningsøkt og man kan stille klokken etter hans rutiner, være seg solskinn eller regnværsdager.
Kampkunst er bygget på trening av selvkontroll på flere plan. På lik linje med all trening så krever det selvdisiplin, noe som er en konsekvens av selvkontroll, bare det å gjennomføre den daglige økten. Det er populært å snakke om dørstokkmilen, og du verden så lang denne milen blir om det har vært lenge siden sist økt. Det vil bli feil å påstå at ikke de fleste idretter har en mental side, men i kampkunsten så er beherskelsen av eget sinn en dyd, som både bevisstgjøres og forventes. Som jeg har skrevet før, så mener jeg at kampsport/kunst uten et verdigrunnlag i bunn, kun er vold. Det er kanskje litt vagt å kalle mental balanse en verdi, men at det er et grunnlag for et sundt verdigrunnlag tror jeg vi alle kan enes om. Et sundt verdigrunnlag fører igjen til at vi tar de rette valgene, som igjen gjør at vi kontrollerer våre liv på rett måte, og kan lose oss gjennom de mange utfordringene livet gir.
Det å ha kjennskap og kontroll på egne reaksjoner og følelser i en krisesituasjon kan være det som skiller mellom liv og død. Jeg har skrevet mange ganger før om vår fysiologiske reaksjoner ved stress tidligere, men også her er dette temaet relevant. Ved å ha kjennskap til sine fysiologiske reaksjoner ved stress, kan man kontrollere sine reaksjoner. På den måte handle slik at man løser oppgavene på best mulig måte, uten å havne i panikk eller bli fullstendig handlingslammet. Det å kjenne kroppens reaksjon ved hard trening er tilnærmet det nærmeste vi kan simulere en krisereaksjon. Man kan gjennom dette innlære seg rutiner og driller som gjør at vi tar kontroll over egen psyke og fysiske reaksjoner. Så det å opparbeide seg selvkontroll til den daglige økten, kan ha flere nytteverdier enn kun vekttap, økt styrke og kondisjon.
Ønsker man kontroll på alle områder, tror jeg man kun vil oppleve frustrasjon og føle maktesløshet. Å etterstrebe kontroll over egen fysikk og tanke derimot er mulig, og vil ruste oss til å møte det uventede.
Så husk: Relax nothing is under control!