Vi selger ofte inn våre aktiviteter som en helhetstrening for alle fra 5 til 100 år. Dette er selvfølgelig en sannhet med noen modifikasjoner, men tett opp til hva vi kan holde.
Jeg liker ikke ordet kampsport, kampidrett er noe bedre og kampkunst føler jeg er forbeholdt de som har trent litt lenger og gått dypere i materien. Så av mangel på en bedre fellesbetegnelse velger jeg allikevel å bruke ordet kampsport.
Tar vi for oss en vanlig time så starter vi med oppvarming for å få i gang blodpumpa og klargjøre kroppen for de belastninger vi skal gjennomføre. Oppvarming er også viktig for hodet, for gjennom å sakte men sikkert kjenne at kroppen blir varm, så blir vi også mentalt klare. Ofte så skjer treningene etter jobb og skole på ettermiddagen, og hodet vårt er fullt av dagens inntrykk og utfordringer. Gjennom oppvarmingen så får jeg mer fokus enten dette er bevisst eller ubevisst. Etter oppvarmingen kommer vi til klassens hovedtema, dette kan selvfølgelig også variere, da kampsport er som et variert kosthold og vi har ikke det samme til middag hver dag. Et eksempel kan være trening på grunnteknikker hvor vi terper på utførelse, balanse etc. Instruktøren har kanskje driller som gjør at vi kan trene to og to, i grupper eller alene. En vanlig avslutning er ofte styrketrening med egen kroppsvekt som motstand, for deretter tøye ut, og gjerne noen minutter til å sitte ned og puste.
Ofte vil en time være variert og en av fordelene med treningene våre er kombinasjonen mellom styrke, kondisjon, fleksibilitet, koordinasjon og mentaltrening. Vi kan nærme oss kampsporten vår ut ifra egne forutsetning, og om man vil måle seg mot andre så er dette en frivillig sak for de som ønsker dette.
Å sette seg mål er et viktig for å utvikle seg i en hver ting hvor man søker etter fremgang. Beltesystemet som brukes i mange kampkunster har både fordeler og ulemper. Fordelene er at man får synlig bevis på tiden man har lagt ned, og at man har mestret et krav, og er klar for nye utfordringer. Idealistisk sett bør beltegradene være et individuelt symbol på egen fremgang, og derfor burde man ikke sammenligne seg med andre. Men det er vanskelig å ha et graderingssystem som kun går på individuelle prestasjoner, så standardkrav er nødvendig for å holde tradisjonen ved like. Jeg liker å tenke på gradene som delmål og stoppesteder på veien vi har lagt ut på. Ulempen ved graderingssystem er at for enkelte er søken etter grader viktigere enn kunnskapene de tilegner seg. Det er klart det blir status i å kle seg med belter av stadig høyere grad. Jeg forstår dette veldig godt selv. Jeg blir fortsatt veldig motivert av påskjønnelser i form av diplomer og eventuelt grader for det arbeidet jeg har lagt ned. Som høyt gradert og med det rett til å tildele andre grader følger det et ansvar. Dessverre finnes det “supermastere” som har gjort big business i å selge grader, og bruke løfter om nye grader som et salgsargument for å knyte seg opp mot deres organisasjon. Gradene etter fargebeltene kalles Dan, dette er grader av det sorte belte, og tradisjonelt er det 9 grader av det sorte belte. Det tar år med trening og erfaring mellom hver av disse gradene, at dette er et livsverk kan man trygt si. Når man hører om “supermastere” som deler ut dobbeltgraderinger på dette nivået, så bør det ringe en bjelle. Men til syvende og sist, så er det meg og min samvittighet som må styre om jeg føler meg verdig den graden det symboliserer når jeg knyter beltet mitt rundt livet. Jeg burde ikke bry meg om de som misbruker dette systemet, men jeg kjenner at jeg blir lei meg, da det ødelegger omdømmet til noe jeg er så glad i.
For hva er vel denne svulstige master-tittelen om ikke annet enn et symbol på at vi aldri ga oss. En slags lærer for lærerne. Men jeg vil påstå at en kampsportlærer som ikke selv trener og utvikler seg, bør ikke undervise.
Noe av det jeg setter stor pris på når det gjelder mine kampsporter er at den inneholder så mye kunnskap og aspekter. Da jeg var ung syntes jeg det var veldig moro å konkurrere i kamp, og på den måten få prøvd ut min teknikker mot andre. Mønster og den mer filosofiske delen fremsto da for meg som mindre interessant. Etter hvert som de grå hårene har meldt sin ankomst, så har interessen min innen faget også endret seg. I en alder av 46 år ung, så er det nå bakgrunnen, historien, verdiene, overføringsverdier og fysiologisk korrekt utførelse som interesserer meg mest. Hvem vet hva jeg vil dypdykke i når alt håret er grått. Det er nettopp dette som gjør kampkunst ikke bare til en helhetstrening, men et evig langt studie, hvor det hele tiden krystalliserer seg nye temaer å ta tak i. Kampkunsten modnes i takt med deg og din forståelse.
Problemet med en slik livslang aktivitet kan være at man ved lange treningsopphold fortsatt sier/tror at man trener. Dette ikke nødvendigvis fordi man er offer for selvbedrag eller ønsker å fremstå mer aktiv for andre. Kampsporten blir fort en del av vår identitet på lik linje som enhver ting man har viet seg til eller brukt mange år på. Kanskje tar tidsklemma sitt innhogg og vi har ikke lenger like mye tid til å ta på oss drakten og trene, men interessen er der, vi sjekker fortsatt youtube etter interessant kampsport-stoff etc, så da føler man jo at man fortsatt “trener”. Mange av oss underviser flere timer hver uke, og da har vi jo til og med hvert på matten, hatt på oss drakten vår, da kan vi vel si at vi trener kampsport? Personlig så merker jeg at jeg fort kan gå i den fellen, da jeg jobber med kampsport, og som den nerden jeg er så leser jeg det jeg kommer over og har snart rundet youtube sine videoer om temaet. Som i så mye annet så henger sjel og kropp sammen. Jeg prøver derfor å starte hver arbeidsdag med en 30 minutters økt. De dagene jeg gjennomfører dette merker jeg at opparbeider meg mer fokus, inspirasjon og energi som varer dagen ut. Kampsporten må utøves fysisk for å få den rette forståelsen psykisk.