Jidokwan – visdommens vei

Flere har lagt merke til min referanse til Jidokwan, og for mange kan dette sikkert oppfattes som noe uforsåelig og eksotisk.

Under den japanske okkupasjonen av Korea var det flere koreanere som lærte Karate i Japan. Mange av disse kom tilbake til Korea og åpnet egne kampsportskoler. Disse skolene ble bla kalt kwans. Navnet Taekwondo var ikke funnet på, og man kunne se skolenavn som Jidokwan, Moodukkwan, Chungdokwan etc. For de som har lest seg litt opp på Taekwondo historie, så kjenner man til møtet i 1955 mellom lederene av de respektive kwanene, som førte til en viss enighet om et felles navn: Taekwondo. Dette førte omsider til et hovedsenter i Seoul, Kukkiwon. Selv om det ble et felles navn for promotering av de koreanske «karate-stilene», så døde ikke kwan-tilhørigheten ut.

Grunnlaget for det som skulle til slutt bli Jidokwan ble grunnlagt av Chun Sang Sup, som var en av de første koreanerne til å bringe karate til Korea.

Da han var sytten år gammel, flyttet Chun til Japan for å studere på college ved Takushoku University i Japan, hvor han begynte å trene Shotokan karate under Funakoshi Gichin Sensei, som var grunnleggeren av dette systemet, og en av de første til å bringe Karate til Japan fra Okinawa.

Da Chun returnerte til Korea, begynte han å undervise hva han hadde lært på en lokal Judo-skole. Judo var en av de få kampkunstene som den japanske okkupasjonsmakten tillot praktisert under den militære okkupasjonen av landet. Chun ble venn med, og samarbeidet tett med en annen koreansk mester som også hadde studert kampkunst fra Okinawa / Japan, Yoon Kwae Byung. Byung skal ha studert Ch’uan-fa (et annet ord for Kung-fu) i Mandsjuria og Shudokan karate under Kanken Toyama sensei mens han studerte i Japan. Chun Sang Sup forsvant under Koreakrigen, og etter Koreakrigen ble hans skole og lære døpt om til Jidokwan av hans elever. Jidokwan betyr: Visdommens vei sin skole.

I dag er det Kukkiwon som er verdens senter for Taekwondo. Kwanene eksisterer, men de fleste følger pensum og retningslinjer fra Kukkiwon, samt anerkjenner Kukkiwon som øverste myndighet for tildeling av dan-/sortbelte-grader.

Så hva er kwanene i dag? Hvilken betydning har de?

Jeg kan kun snakke for meg selv. For meg er det å være del av en kwan, en påminnelse om min linage, en referanse til historien og bakgrunnen. Min gode venn Roy Rolstad har gjort meg kjent med et meget godt ordtak fra Odysséen som Isac Newton gjorde kjent: «If I have seen further than others, it is by standing upon the shoulders of giants». Med dette ordtaket i tankene, føler jeg meg beæret og stolt av å være en del av denne linjen av pionerer og entreprenører. Min tilknytning til Jidokwan er selvfølgelig også en konsekvens av å være elev av min læremester, Grandmaster Chang Seong Dong, som er elev av Lee Chung Woo (1929-2015), som igjen var første generasjon Jidokwan og elev av Yoon Kwae Byung. Lee Chung Woo var en av de som var med på å skape de mønstrene vi går i dag (taegeuk poomsae). Han fungerte også over lenger tid som visepresident i Kukkiwon.

Tradisjonelt så er ikke tilknytning til en kwan noe man kan melde seg inn i, men en arv man får fra sin læremester. Jidokwan holder en årlig markering i mars/april. Jeg var så heldig å være med på en av disse i 2013. Den ble avholdt på et hotell i Itaewon i Seoul. Det var spesielt å delta her, hotellet var fullt av store mestere jeg kun hadde hørt om og som var helter og ikoner for meg. Jidokwan tildeler også egne Dan-serifikater, og det er ikke uvanlig å få tildelt en grad over det man har fra Kukkiwon. Da jeg var i Korea i november 2016 fikk jeg tildelt min 8. Dan fra Jidokwan av min mester, Grandmaster Chang Seong Dong. Å si at jeg var stolt er å underdrive mine følelser ved denne tiltedelingen. Som den taekwondo-nerden jeg er, så betyr det mye å få lov å være en del av denne historien og linagen.

Så bortsett fra flotte diplomer og historie, hva er Jidokwan i dag?

Jeg sammenligner den ofte med en losj eller en gentlemans club. Når man møter en Jidokwan-bror/søster så er det fortsatt en følelse av samhold og familie. For en rekke år siden gikk jeg gjennom en svært vanskelig tid, og min mester informerte om dette til Jidokwan-familien. Jeg har ikke tall på hvor mange mailer, telefoner og henvendelser jeg fikk fra hele verden i løpet av et døgn. Det var bla tilbud om å komme til Norge for egen regning, kun for å støtte. Når jeg går i dress eller blazer, ja det hender jeg ikke bare går i drakt, så bærer jeg alltid min Jidokwan-pins med stolthet.

De fleste har et behov om kunnskap om våre røtter og opphav. Jeg mener at man må vite hvor man kommer fra, for å kjenne seg selv. Første ledd er selvfølgelig mine foreldre. Vi er jo en konsekvens av arv og oppdragelse gitt av våre foreldre. Samt så har kampkunst blitt en så integrert del av mitt liv, og jeg elsker å dypdykke i historien for å søke etter hvorfor og hvordan, da gir det mening for meg å ha den tilknytningen jeg har til min mester og til Jidokwan.

Be a part of history, keep on kicking!

2017-03-15T21:13:53+02:00