Hvorfor trener jeg fortsatt kampkunst?

Som 10åring startet jeg min trening, og i en alder av snart 47 holder jeg fortsatt på. Mange vil nok definere meg som en fag-nerd og kanskje til og med påstå at jeg er en smule ensporet.

Det er mange grunner til at jeg fortsatt er like lidenskapelig interessert. Det at jeg har gjort det til et levebrød er ikke en grunn til at interessen fortsatt er der, heller en konsekvens. For meg har interessen blitt en altoppslukende del av livet. Man kan jo stoppe og spørre seg om det er en forbannelse eller velsignelse. Jeg tar meg stadig i at de gangene jeg skal slappe av å koble ut, så surfer jeg etter nye øvelser og kunnskap på youtube eller jeg tar frem en gammel kampkunstbok eller magasin. De gangene jeg skal ta meg sammen og finne annen litteratur, så ender det fort opp med Lao Tzu, Konfucius, Musashi, Zun Tzu etc. Leser jeg ved et innfall en roman eller noe som tilsynelatende ikke berører temaet kampkunst, tror du ikke jeg klarer å finne noen sammenligner også da? Kanskje er det at kampkunststudiet fremkaller et filosofisk undrende vesen. Dette tror jeg er likt for også andre lidenskaper som blir altoppslukende.

Det jeg finner så spennende og som gjør at jeg ikke klarer å bli mett på kunnskapen er den stadige oppdagelsen av nye aspekter og tolkninger. Jeg føler meg ofte som en arkeolog, hva finner jeg under neste lag av jord og støv. Jeg må grave videre!

Problemet med å stadig undersøke, stille spørsmål og finne nye aspekter er at mange sannheter må justeres, noen ganger forkastes og nye kommer til. Min oppfatning av kampkunst i dag sammenlignet med for 30 år siden er ganske så forskjellig. Ikke bare er alt rundt oss i en evig endring, men også vår oppfattelse av virkeligheten er i endring. Så kan man velge om man vil frykte denne endringen, eller studere, modellere, vri og dissekere den til man føler man er på sporet av en sannhet.

Det er nettopp at studiet er evigvarende som fascinerer og fanger meg. Dette livet er så kort at jeg har ikke tid til å slutte å være nysgjerrig. I vestlig verden er det å være student noe som forbindes med ungdomstid og forberedelse til voksen verden. Jeg tror det er sunt og foryngende å fortsette å stille spørsmål og aldri slutte å være en student. Kampkunst for meg er på mange måter et studie av meg selv og verden jeg lever i. Til syvende og sist en søken etter foredling av kropp og sjel.

Kampkunsttrening og utvikling er høyst personlig. Som jeg skrev tidligere så er nok min oppfattelse av temaet nå 37 år etter at jeg tok på meg mitt første belte, ganske så annerledes. Dette er ikke bare naturlig, men en riktig faktor da min aktivitet og tanke endres i takt med modning og det faktum at man eldes.

Veien har ikke bare tilført kunnskap og trening, men jeg har fått vennskap og møtt mange mennesker som har beriket mitt liv. En del av studiene har ført meg på reiser til mange deler av verden, spesielt Korea. Dette har ført med seg et stor kontaktnett. Jeg har et stort sosialt nettverk og noen få svært gode venner. Når jeg tenker på mine venner så er de svært forskjellige, men vi har en fellesnevner og det er lidenskap for det vi har viet livet vårt til.

«Vis meg hvem dine venner er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.»

Verdigrunnlaget som mine aktiviteter står for har for meg blitt viktigere og viktigere. Noen ganger når jeg blir spurt hva jeg driver med, så svarer jeg at jeg er i business med å lage bra folk. Det å kunne følge elever fra barn til voksen og se at kampkunst har endret de fra noen ganger sjenerte og usikre små barn til voksne med trygghet og kjærlighet til andre, er i seg selv nok til å definere verdien i arbeidet jeg har lagt ned. Dersom ikke kampkunst har fokus på de gode verdier, så har man misforstått hele fundamentet. En venn av meg sa at det som definerer hvem du er, er hva du gjør når ingen ser deg. Kampkunst-filosofi, retningslinjer, regler, kall det hva du vil, dreier seg nettopp om det. Det å stå opp for seg selv og sine medmennesker.

Om mine to barn velger å dyrke samme lidenskap som meg, vet jeg ikke. Jeg skal heller ikke kreve det, men jeg vil prøve å inspirere de til å finne en lidenskap i livet, som gjør de søkene og stadig lysten på mer kunnskap. Velger de kampkunst, så skal jeg selvfølgelig legge forholdene til rette og mer til.

I skrivende stund har jeg blitt 46 år. Jeg vet at man skal nyte nuet, og ikke leve i fremtiden, men alt det som min lidenskap har gitt til nå, gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å se hva jeg finner når jeg klarer å grave frem enda et lag av informasjon.

Lykke til med din lidenskap.
Henrik S. Hunstad
International Master Instructor, men først og fremst student.

 

 

 

 

 

By | 2017-06-08T18:07:16+02:00 juni 8th, 2017|Kommentarer er skrudd av for Hvorfor trener jeg fortsatt kampkunst?