Vi lærer våre barn og har selv blitt oppdratt til å snakke høflig til andre. Vi vet at man må velge våre ord med omhu når vi går i møter eller i andre situasjoner hvor vi ønsker å bli oppfatter korrekt og ikke minst oppnå våre mål. Men hvordan snakker du til deg selv? Er du like oppmerksom på ordene du bruker. Er du høflig, oppbyggende og støttende mot deg selv?
Før “the big bang” var alt en, det store Tao. Det var ikke behov for kommunikasjon. Etter hvert som vi utviklet oss til tenkende vesener, ble det å kommunisere ikke bare naturlig men nødvendig. Kulturer skaper behov for differensiering i kommunikasjon, språk og dialekter oppstår. Med sivilisasjon og språk oppstår det behov for å kanalisere frustrasjon og sinne på en annen måte enn bare å hamre løs på huleveggen. På den måten er det nødvendig med et negativt utrykk i form av ord og utrykk.
Noen av oss har opplevet å være lenge i et land, og har tatt oss i å “tenke” på et annet språk en vårt morsmål. Dette forteller oss at også tankene våre er styrt av ord. Vi vet alle hvordan en samtale kan virke negativ og påvirke vårt humør. Man har kanskje lært seg å unngå negative mennesker og deres nedsnakking. Men, hvilke ord velger du å bruke til deg selv? Kontrollerer du dine egne ord og språk når du har din indre dialog?
Vi kan bedras av ord. Magefølelsen, the core, intuisjon, denne urfølelsen har flere navn. Dersom vi aksepterer at vår egen hjerne kan bedra oss, da den styres lett på feilspor av ord og tale, så må vi tørre å stole på magefølelsen. Jeg tror at magefølelsen er både intuitiv og erfaringsbasert, så man kan si at magefølelsen er den delen av oss som kun forholder seg til den rene sannhet, og med det bør man trene på å lytte nettopp mer til denne.
Redselen og innlæringen av å følge det rasjonelle og ikke minst hva andre sier gjør at vi opplever å gå på tvers av vår magefølelse. Et utrykk på engelsk er: “No Fear”, og dette kan oppleves macho. Strengt tatt kan dette være å hengi seg til livet og følge intuisjon. Hva frykter vi mest, jo døden. Dersom vi etablerer at vi alle skal dø, hva er det da vi frykter. Det er vel egentlig endring vi frykter. Jeg tror vi kan lære mye av hunden. Hunden hengir seg til sin eier, på samme måte som vi kanskje burde hengi oss til livet. Dersom vi aksepterer livets stadige endring, men lytter til vår intuisjon og velger vår samtale med oss selv med omhu. Ja, da har vi vel gjort alt i vår makt.
Som liten var jeg ikke så god i matematikk. Foreldrene mine ville meg alt godt å trøstet meg med at det ikke gjorde noe, fordi det hadde ikke de vært heller, så da var det jo naturlig at heller ikke jeg mestret dette. Jeg tror mange foreldre kan gjenkjenne seg i dette. Men hva er det vi egentlig gjør her? Jo, vi legger en føring og en forutsetning til en aksept av at dette mestrer vi ikke. Det er ingen som mestrer noe de sier til seg selv at de ikke får til, og det hjelper ikke med en aksept fra andre om dette. Det blir kun forsterkende. Hvor mange av oss er det som med sin indre dialog påminner oss selv om hva vi ikke kan, fremfor hva vi kan. Vi programmerer oss til en bevissthet om mangler fremfor styrker. Det er jo deilig å vite at det er ting som vi ikke får til pga arv, er det ikke?
Be carefull what you wish for, it may come true! Er det ikke rart hvordan det vi tenker på ofte blir en sannhet, men alltid med en litt annen tvist. Hvor vil jeg? Jo vi bør være like høflig mot oss selv som mot andre. Ikke snakk til deg selv med negativt fortegn. Gi deg selv daglige komplimenter, til og med om du ikke tror på de selv. Hjernen vår er oppfatter ordene, og noe sagt ofte nok blir til slutt en sannhet. La stemmen i hodet bli din beste venn og støttespiller.