Hvem er vi egentlig. Dersom vi blir spurt hvem vi er, så svarer vi gjerne med navn, hva vi jobber med, interesser, nasjonalitet, hvor vi har vokst opp, hvem er vår familie etc. Ja, for det er vel hvem vi er, eller bare hva vi er? Om du skal definere hvem du er men må ta bort disse faktorene, hvem er du da?
For en del år siden var jeg på et foredrag med en buddhistmunk som fortalte en historie jeg har brukt mye selv i mine foredrag. Historien er om to buddhistmunker som er med på en sightseeing-båt på Hudson river.
På båten er det et filmteam og en reporter som lager et tv-program med temaet: What is the most disgusting thing you know?. Reporteren, en kjent tv-personlighet spør tilfeldige om: “what is the most disgusting thing you know?”. Svarene han får er, folk som peller seg i nesa, promping i heisen, svettelukt etc. Programmets hensikt er å lage underholdning av disse tingene med humoristiske kommentarer og innslag. Munkene på båten er av orientalsk opprinnelse i kledd munkekappene sine. Reporteren tenker at dette vil være ypperlige deltagere. Han går bort og presenterer seg selv, la oss kalle han John, og tv-stasjonen TV1. Han presenterer seg overtydelig, da han tenker at to asiater i munkekapper sikkert ikke prater spåket godt. “Hi, I’m John from TV1, we are making a program about disgusting things. What is the most disgusting thing you know?” Den ene munken ser lenge på han og svarer på flytende engelsk: “Who are you?”. Reporteren svarer igjen: “I’m John from TV1”, munken svarer tilbake: “I didn’t ask for the name your mother gave you, who are you?” Reporteren svarer:” I’m host for a tv-show”, munken svarer: “I didn’t ask for your occupation, who are you?”. Slik går samtalen en stund, og hver gang John svarer på spørsmålet om hvem han er med å fortelle om de tingene som gjør han til den han er, så svarer munken: “Who are you?”. Til slutt har ikke John flere svar, og svarer på spørsmålet om hvem han er med: “I don’t know?”. Da svarer munken: ” Well, that is the most disgusting thing I know!”.
Selv så sier jeg ofte at tar du min lidenskap for kampsport bort fra meg, så har jeg problemer med å definere hvem jeg er. Er det ikke slik for de fleste av oss. Vi beskriver oss selv i forhold til en rekke faktorer fra jobb, oppvekst etc. Slik vi definerer oss selv og som former vår oppfattelse av selvet, er det sikkert at det samstemmer med slik andre oppfatter oss? Er vårt kjente selv/ego kun våre egne forestillinger som hindrer oss i å gå inn i selve kjernen av vår eksistens?
Vår oppfattelse av oss selv, og andres oppfattelse av oss kan variere, men jo nærmere disse er mer troverdig vil vi fremstå. I psykologien snakker man om Joharis vindu. Vinduet består av et åpent felt, som kalles arena, dette representerer det åpne jeget. Det jeg vet om meg selv, og det andre vet om meg. Det blinde feltet representerer det blinde jeget, det jeg ikke vet om meg selv, men det andre vet om meg. Fasade representerer det skjulte jeget, det jeg vet om meg selv men det andre ikke vet. Det ukjente feltet representerer det ukjente jeget, det jeg ikke vet om meg selv samt ingen andre vet. Denne teorien går ut på at de som har et stort åpent felt har de beste forutsetninger for å kommunisere, samhandle og bli forstått av andre. Det er ikke dermed sagt at man alltid ønsker å “være” i det åpne feltet, men muligheten for det er i så fall et tegn på at man kjenner seg selv og innehar et realistisk selvbilde.
I livet møter vi alle motgang av forskjellig art. Det kan være livskriser av forskjellig grad, men oppfattelse av en krise er relativ, og hvordan vi handler den er også forskjellig. Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg selv opplevde et svært konfliktfullt samlivsbrudd for fire år siden. Konflikten dro ut over tid. Det jeg innså var at jeg etter hvert identifiserte meg med krisen, og etter en stund var selve konflikten og krisen en del av hvem jeg var. Man trenger ikke å lese mye psykologi for å forstå at dette er en ond sirkel. På en rar måte var selve konflikten som definerte meg en trygg knagg å henge enhver utfordring på. Det har tatt lang tid for å igjen finne meg selv, og ikke minst overbevise meg at jeg ikke er denne konflikten, men at det kun var/er en fase i livet, som man må stå gjennom for å lære mer. Jeg er nok ikke ferdig, men ved å se innover å spørre meg selv: hvem er jeg, hva er dette selvet, så har det hjulpet meg fremover. Jeg er sikker på at mange andre som har gått gjennom kriser av forskjellig art og grad kan gjenkjenne seg i dette.
Jeg har undervist en del meditasjonsteknikker i forbindelse med kampsport og på egne workshop. En zen-praksis er å sitte foran en vegg, stirre tomt ut i rommet mens man fokuserer på pust. Ved hver pust, skal man spørre seg selv: hvem er jeg, hvem/hva er dette grunnleggende som gjør at jeg puster, erindrer, hva er dette helt basale som former min eksistens. Svaret er uviktig, og det skal ikke konkluderes, men jeg har selv opplevet at denne øvelsen tvinger meg til å kjenne mitt selv på en helt annen måte. Det kan være ubehagelig å se seg selv så tydelig, men lærerikt og oppbyggende.
Så om vi er munker på Hudson River, lærere, næringslivsjagere, ja alle som må forholde seg til andre medmennesker, så vil det være en fordel å kjenne seg selv. Det å kjenne seg selv, handler ikke bare om å forstå mitt eget jeg, men vel så mye å gjenkjenne mine følelser, slik at jeg også kan forstå mine reaksjoner.
Vi kan søke etter denne kjernen av eksistens og forståelse av selvet gjennom meditasjon, men jeg tror også man kan finne de samme svar gjennom en rekke fysiske prøvelser. I blant annet kampsport møter man barrierer som må brytes. De som har gått en runde i ringen, vet hvordan det er å kjenne på frykt i stor eller mindre grad. Jeg tror mestring og det å vinne over frykten lærer oss å kjenne oss selv bedre.
Så dersom vi fjerne alle ytre påvirkninger, merkelapper, titler, navn, nasjonalitet, interesser, tillærte ferdigheter, alder, roller med mer –
Hvem er du?