Noen vil kanskje si, talent.
Jeg tror ikke på talent.
Ser vi bak fasaden på “talentfulle”, så er det påfallende hvor mye arbeid og tid de har lagt ned for å fremstå talentfulle.
Så hva er da hemmeligheten?
De har aldri sluttet å være nysgjerrige!
De søker ikke enden på læringen, men ser på veien som målet. Det spiller ingen rolle om det er kampkunst, et instrument, malerkunst etc. De med en utømmelig tørste for mer informasjon, kunnskap og læring er de som er i stadig utvikling og finner nye nivåer i faget de nerder for.
“Education is learning what you didn’t even know you didn’t know.”
-Daniel J. Boorstin
I min bransje snakker man ofte om kunstbegrepet, derav kampkunst. Jeg har i tidligere tekster forsøkt å belyse og definere kunstbegrepet. En definisjon jeg føler passer bra i denne forbindelse er at kunst er noe du gjør som involverer det å stadig lære, og med det være i en konstant utvikling.
Så hvorfor er det da så mange som stopper opp og ser seg fornøyde med hvor de har kommet? Kan det være at i prosessen med å lære, så innebærer å innrømme at man ikke kan noe. Det å være i en læreprosess gjør at vi er nødt til innse hvor lite vi kan, og da kan læringen føles som et tap. Denne virkelighetssjekken kan være ubehagelig. Det berømte egoet står i veien.
Min læremester i Taekwondo er en av toppspillerne på oldboys-teamet i den lokale fotballklubben. I godt voksen alder så han på en fotballkamp, og lot seg imponere av hvordan spillerne raskt og enkelt skiftet retning, rytme og fart. Han tenkte at dette var noe han kunne overføre til taekwondo. Han gikk dagen etter å kjøpte en fotball, og satte i gang å trene. Ikke bare har dette beriket hans og oss som er hans elevers forståelse, men det gjorde han til en dyktig fotballspiller også. En annen stor mester var Gichin Funakoshi, grunnleggeren av Shotokan Karate, også kalt den moderne karates far. Det har blitt fortalt at han i en alder av av godt over 80, satt i rullestol og repeterte høy blokkering, som er en grunnleggende bevegelse. En av elevene hans spurte hva han gjorde, og Funakoshi svarte: “jeg tror jeg endelig har forstått denne teknikken..”.
Det å være i status quo er behagelig, vi befinner oss i den kjente komfortsonen. Men i komfortsonen er det ingen ting som gror og spirer, så derfor må vi med jevne mellomrom ut av denne for å utvikle oss. De som konstant tørster etter mer lærdom, innser at livet er kort. For å få mest ut av den tiden man har, så krever det å leve til det fulle, omfavne en hver mulighet til utvikling, konstant stille spørsmål, revidere hva vi allerede tar for en sannhet. Sangrok er koreansk og betyr evig grønt, noe som alltid er i positiv vekst, og henspeiler nettopp på det å være i konstant utvikling, og søke mer kunnskap.
Å leve bør være å lære.
Da kan vi kalle kampkunst for en livsstil.