I disse dager virker det som enhver idrettsutøver, næringsleder og birkensliter har en personlig coach. Coachen har for lengst tråkket inn i psykiatriens domener. Da jeg var yngre var det å få hjelp til mentale utfordringer noe man skammet seg over, til nå hvor det har nærmest blitt et must for å fremstå seriøs og vellykket. Det å bli coachet kommer i mange former også på tv. Da reality-tv ble big business, kom det snarlig ”coaching-tv” i realityformat. Fra Bertrands inntog på skjermen, til hvordan bli en bedre restaurantdriver, pusse opp selv med hjelp fra sinna snekkere etc.
Ord som komfortsoner, mestringsfølelse og “gunne på” ble allemannseie. Floskler tatt fra filosofer og guruer blomstrer på sosiale media. I dag er første dagen i ditt liv, det er utenfor komfortsonen at det spirer etc. Det var ikke lenger godt nok å sikte mot himmelen, for over den er stjernene og det er jo dit vi skal. Utfordre deg selv på alt som er mulig. Gjennom selvrealisering kan du oppnå hva enn du ønsker deg. Og hva ønsker du deg? Jo, mer ting, anseelse og rikdom, ikke sant? Ofte er det de materialistiske verdiene som settes i høysetet. Hva med de indre verdiene? Kvalitetstid med barna, ro til å hvile, komfort ved å bare være?
Den kjente komfortsonen
Hvorfor skal vi til en hver tid presse oss ut av denne komfortsonen. Kalles det ikke nettopp komfortsone, fordi det er et sted man ønsker å være. Jeg maler dette litt sort/hvitt, men ut av komfortsone skaper stress, og stress er ikke en kilde til utvikling, for de fleste. For å virke mest mulig forvirret, så er jeg enig at vi må presse grenser, utfordre oss selv med andre ord ut av komfortsonen. Men, ikke nødvendigvis i så stor grad som en del coacher og lignende predikerer. Når vi i tillegg overfører vår higen etter et liv utenfor komfortsonen, så er det lett å overføre dette til våre barn. Jeg er ikke så sikker på at de minste trenger denne elite-tankegangen, da i en sårbar oppvekst, så er aksept om hvem du er og at det du gjør er godt nok viktig for å få ro til å skape sin personlighet.
Enkelte mennesker trenger stadige utfordringer for å kjenne på en spenning i hverdagen. Klatre høyere, løpe fortere, løfte tyngre, stå opp tidligere, rekke mer, og gjerne multitaske meste mulig. Når de sprenger grenser og rekorder, er de virkelig ute av sin komfortsone? Eller kan det være slik at nettopp dette er deres komfortsone? Kan det være en frykt for å kjenne på stillstand og refleksjon, som i noen tilfeller er drivkraften?
Jeg mener det er en forskjell på å utfordre seg selv og det å leve utenfor komfortsonen. Når jeg trener er det mange ting jeg liker mindre, men vet at må gjennomføres. Det betyr ikke at jeg svever i et ubehag utenfor min komfortsone. Jeg er i en mental komfortsone, fordi mens jeg gjør disse ubehagelige tingene, som kan være å presse meg litt ekstra, prøve på ting jeg ikke mestrer, så vet jeg at jeg er i en utvikling og i en læring. Dersom det å utfordre seg og presse seg til nye prestasjoner oppleves som så ubehagelig at man definerer det som utenfor komfortsone, så synes jeg man skal slutte med det! Jeg har vært på seminarer hvor man har snakket om denne sonen, og ved de fleste tilfeller så har det blitt poengtert at man ikke skal være for lenge ute av sonen, da dette kan skape usikkerhet og tap av mestringsfølelse. For meg blir det litt som en selvskader. Skjære seg litt, for å kjenne på smerten.
Denne smerten gjennom utvikling mener jeg man heller bør lære seg å omfavne, og på den måten la den bli en del av det du opplever i din komfortsone.
Er det ikke en viktig oppgave å utvide sin komfortsone? Nettopp dette bør være fokus når vi trenere, leser og gjør aktiviteter for å utvikle oss. Bedre helse skaper en økt komfortsone. Derfor er det ingen grunn til at forarbeidet til dette, for eksempel trening og kosthold må skje utenfor komfortsonen. Ja, det kan være fristelser, ja det kan være godt å skulke unna, hvert fall en kortvarig lykke, men om vi bestemmer oss for å holde planen og jobbe strukturert så kan vi fortsatt gjøre dette innenfor den berømte sonen. Ved å minne oss på gevinstene ved det arbeidet vi nedlegger kan vi kanskje til og med nyte prosessen.
Jeg tror at det er i komfortsonen vi kan stoppe opp og kjenne på nuet og hvem vi er. Det er i ro og harmoni vi kan være skapende vesener. Jeg er selvfølgelig klar over at mange store kunstnere skapte store verk i depresjon, rus og mental ustabilitet. Jeg er også klar over ordtaket nød lærer naken kvinne og spinne, og dersom situasjonen er desperat så finner man løsninger man kanskje ikke hadde sett. Allikevel tror jeg på at positiv vekst, utrykk og kreativitet bunnet i en harmonisk tilstand er å foretrekke, og mulig også litt undervurdert.
Ta dans som et utrykk. Er ikke dans generelt et utrykk på livsglede, og man kan da fint bli en god danser uten å hele tiden leve utenfor sonen. Dersom dans er livsglede så bør det vel utvikles og utrykkes nettopp i komfortsonen.
Nå skal jeg innrømme at denne bloggen er satt litt på spissen, og definisjonen på hva som er inne og ute av komfortsone vil variere, og ikke minst hva denne sonen er.
Så dere, hva dere enn gjør, bli i komfortsonen!
.