Hosinsul = selvforsvar?

[fusion_builder_container hundred_percent=”no” equal_height_columns=”no” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” background_position=”center center” background_repeat=”no-repeat” fade=”no” background_parallax=”none” parallax_speed=”0.3″ video_aspect_ratio=”16:9″ video_loop=”yes” video_mute=”yes” overlay_opacity=”0.5″ border_style=”solid”][fusion_builder_row][fusion_builder_column type=”1_1″ layout=”1_1″ background_position=”left top” background_color=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” border_position=”all” spacing=”yes” background_image=”” background_repeat=”no-repeat” padding=”” margin_top=”0px” margin_bottom=”0px” class=”” id=”” animation_type=”” animation_speed=”0.3″ animation_direction=”left” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” center_content=”no” last=”no” min_height=”” hover_type=”none” link=””][fusion_text]

Hosinsul har blitt et begrep i de koreanske stilartene, spesielt i Taekwondo. Det har blitt vanlig å dele inn treningen, og med det selve stilarten i forskjellige deler:  Poomsae/mønster, Kyorugi/kamp, Hosinsul/selvforsvar, også sper man gjerne på med litt ymse teori. Min subjektive mening er at denne oppdelingen er feil, og at vi mister noe fundamentalt dersom vi setter de forskjellige temaene inn i adskilte båser.

Hosinsul betyr direkte oversatt fra koreansk, teknikk for å beskytte kroppen. Er ikke da alt vi gjør under trening strengt tatt hosinsul? Poomsae inneholder applikasjoner som er overførbart til taktisk forsvar, er ikke da poomsae-trening hosinsul? Kamp er trening på duell mellom to utøvere, er ikke det da hosinsul? Svært ofte ser jeg hosinsul-delen undervist som trening på kast, låsing i blandet slag og spark. Det kan minne om hapkido-trening, men ofte en dårlig kopi av hapkido, jujtusu el. I dag skal vi trene hosinsul, kommanderer instruktøren. To og to går sammen, en går tilbake, for så å angripe med et angrep som kunne vært tatt ut fra en Jim Carrey-sketsj. Den andre går tilbake, og forsvarer seg gjerne med en blokkering hvor applikasjonen er så langt unna denne situasjonen som mulig, for så å gå inn i en låsing, kast el. I tillegg ser vi oss blinde på stillingene, som strengt tatt kun er stiliserte overganger fra en bevegelse til en annen. Det eneste jeg finner dette er hosinsul mot, er virkeligheten.

Jeg har ofte fruktbare samtaler med min gode venn Roy Rolstad om alt mulig som berører våre interesser. Da jeg sendte han grovutkastet på denne teksten, mente han at jeg “highlightet the obvious”. Dette er jeg helt enig i, men så opplever jeg at det ofte er det mest åpenbare som ofte blir misforstått.

En svømmer hopper i vannet, og svømmer for å bli bedre på svømming. Hvorfor tar vi da på oss skylapper, og trener noe som er så fjernt fra virkeligheten, når vi skal øve på å benytte Taekwondo som et verktøy for taktisk nærkamp? Hva er det som skjer med logisk tenking når vi får på oss uniformene våre?

I poomsaene er det mange gode applikasjoner som er ment som teknikk for nærkamp, men poomsaen må først dissekeres (Boonseok), tolkes og forstås. Dersom man tar teknikkene bokstavelig, skaper man et selvforsvarssystem som ikke har rot i virkeligheten.

I Taekwondo er det de olympiske reglene fastsatt av World Taekwondo Federation som gjelder. Her honoreres spektakulære spark, og slag mot hodet er forbudt. En taekwondo-konkurranse med topp utøvere er fantastisk, spektakulært og i aller høyeste grad toppidrett. Men, praktisk/taktisk nærkamp og selvforsvar er det ikke. Selvfølgelig vil mange av disse utøverne ha en fordel i en reel situasjon, grunnet sin fysiske trening, men det er ingen garanti for mestring av en ekstrem stressreaksjon. Vil man nå til toppen i internasjonale konkurranser må man legge ned nesten all tid på å trene i forhold til regelverket både i kamp og poomsae. Det er et ærlig og tøft valg å satse den veien, men la oss bare være enige om at det vi trener mot er å vinne en konkurranse som ikke har noe med et virkelig angrep hvor det står om liv og død.

 

Ønsker man derimot å trene Taekwondo som en helhetstrening, hvor man kan lære selvforsvar uten å se til andre aktiviteter, må fokus endres. Og med det må vi slutte å bedra elevene våre med “hosinsul-trening” som i beste fall kunne fungert i en b-film.

Hosinsul betyr som sagt teknikk for å beskytte kroppen. Alt vi gjør i Taekwondo er hosinsul. For å dra det litt langt så er all trening hosinsul, ved å trene så styrker jeg kroppen og beskytter den fra livsstilssykdommer og andre helseproblemer. Min tanke er at dersom vi fjerner oss fra denne oppdelinger i båser, og ser hvorfor og hvordan opprinnelsen og grunntanken til Taekwondo ble til, så kan vi åpne opp for en større og dypere forståelse av hva vi holder på med. Med det en større glede og oppfattelse av helheten.

Hvordan skal vi i praksis sette bitene sammen og få hele puslespillet sammen til en Taekwondo? En måte kan være å plukke mønstrene fra hverandre og trene hver enkelt del som en taktisk drill mot en og flere angripere. Skal vi få en følelse av stressmestring i dette må vi få opp pulsen og angrepene må komme i variert styrke. Kjører vi høyintensitet så vil vi kjenne på stressreaksjonene, og disse følelsene er ikke ulike det vi vil føle i ringen. Med dette har vi satt noen av bitene sammen. Det er ingen fasit på hvordan dette skal gjøres, og mange av dere har sikkert driller og tanker og teknikker dere allerede gjennomfører. Jeg er overbevist om at vi må se hele bildet og de sammenhenger som er der og var ment som en guideline. Is med jordbær og sjokolade smaker mye bedre når jeg har en del av hver ingrediens på skjeen, enn hver for seg.

Taekwondo er hosinsul!

Kilder og inspirasjon:

 

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]

Tagged