Vi møter alle motstand i livet, og det er på mange måter motstand som vi lærer av og utvikler oss. Vi har alle hørt ordtaket: «Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere». Motstand kan omdefineres som utfordringer. Utfordringer må og bør takles, og en del av livets lære er å stå i stormer for så å komme ut av de klokere og mer herdet.
Et problemfritt liv er så godt som umulig. For de av oss som har barn, så er en del av oppdragelsen å gjøre de mest mulig rustet mot den motstanden og utfordringer som kommer. Bare i oppveksten så møter vi sosiale utfordringer, og gjennom interaksjon med jevnaldrende lærer vi å manøvrere oss i samfunnet.
Men, kan det være slik at mye av den motstanden vi møter er motstand vi kunne unngått? Jeg tenker da på motstand i mange varianter, mentalt, fysisk, det å rett og slett eksistere.
Tar vi for oss det fysiske, så opplever vi alle at kroppen til tider ikke spiller på lag. Bare det at vi er påvirket av gravitasjonskraft, gjør at vi møter motstand i bevegelse. Vi møter sykdom av forskjellige art, og man skal være ganske harmonisk for å ikke ha vært rammet av stressrelaterte lidelser. Jeg tror ikke at det noen av disse er unngåelige, men kan det være at de kan reduseres?
Jeg ble inspirert av filmen: The Professor, Tai Chi Journey West. En dokumentar om Cheng Man-Ching, som bragte Tai Chi til New York. Hans tolkning av Tai Chi omtales som Chang Man-Ching style Tai Chi. Noe av det han vektla var at vi strittet i mot naturen på mange plan. Bevegelsene i Tai Chi vektlegger nettopp den naturlige bevegelse. Dette gjennom å for eksempel benytte gravitasjonskraften, gjennom å komprimere for så å ekspandere.
Kampsport springer ut av menneskets trang og behov for å forsvare seg. Dersom man skal forsvare seg effektivt, må man kunne bevege seg mest mulig rasjonelt i forhold til fysiologi og stressreaksjoner. Med andre ord, å bevege seg med situasjon og reaksjon. Ved å la handling og bevegelse følge situasjonen og fysiologiene vil vår reaksjon være mer effektiv. Noen vil tenke at alt her i livet handler ikke om en fysisk konfrontasjon, det er jeg både enig i, og håper at det ikke gjør. Men, man kan dra veksler og sammenligning med et møte med motstand/utfordring og en fysisk konfrontasjon.
Fysisk trening er å gi kroppen utfordringer i form av styrke, utholdenhet og fleksibilitet. For å få resultat og fremgang må vi presse grenser og utfordre vår fysikk. En naturlig refleks ved en vanskelig øvelse kan være å holde pusten. Denne refleksen gjør at vår fysiologi jobber i mot oss. Vi binder oss i form av at musklene kontraheres og vi stopper oksygen tilførselen til muskler og indre organer. I verste fall kan dette føre til skader. Ved å bevisstgjøre oss en kontinuerlig pust i krevende bevegelser, vil kroppen slappe av og være mer fleksibel. Vi vil oppnå større mulighet for mestring i den utfordringen og anstrengelsen vi har valgt. Å holde pusten i en krevende situasjon er en refleks, en refleks som jobber i mot vår natur, og som kan trenes bort. Dette krever en bevissthet på pusten og må praktiseres gjennom pusteøvelser i korte eller lengre tidsintervaller, til det blir en naturlig del av oss.
På koreansk har man et symbol som kalles samjae, som likner yin/yang-symbolet, men med en tredje del. Kall det gjerne en universell treenighet. Dette symboliserer harmoni mellom universet, jorden og individet. Det kan defineres som samspill mellom mennesket og natur, for å oppnå harmonisk sameksistens. Strengt tatt er vi alle en, og en del av altet. Tenker vi oss altet som en sirkel og da the big bang inntraff oppsto det dualistiske krefter og med evolusjonen kom det tenkende individ som en tredje faktor.
Her kommer en tanke og tolkning, som jeg har mulig tatt litt langt.
Kampkunsten Taekwondo er sammensatt av tre tegn: 태권도.
태 (tae) blir oversatt som fot/ben,underkropp, 권(kwon) blir oversatt som hånd, arm, underkropp og 도(do) som vei/kunst/tanke.
Dersom vi tenker at tae – fot/underkropp symboliserer jorden, kwon – hånd/overkropp symboliserer himmel/univers og do – tanken er symbolet på individet. Dette er en oversettelse jeg tror Renè Descartes kunne stilt seg bak, med sitt utsagn: «Jeg tenker, altså er jeg.». Om vi følger denne forklaringen har vi filosofien bak samjae i navnet Taekwondo. Stemmer denne tolkningen, er tanken bak bevegelse lik i mange av kampsystemene. Med det sagt er nettopp noe av det jeg vil frem til i denne artikkelen viktigheten av å jobbe på lag med naturlig bevegelse både fysisk og psykisk.
Stress kan mange kan relatere seg til. Dersom jeg ser på en del av stressfaktorene som påvirker meg, må jeg innrømme at mange er faktorer som er utenfor min kontroll. Hvorfor lar jeg dette påvirke meg, når dette er utenfor min kontroll, og heller se på de faktorene jeg kan gjøre noe med? Er ikke det å jobbe i mot dette, nettopp å jobbe i mot den virkelighet og natur vi bør være en harmonisk del av?
Det er en zen- fortelling om to munker jeg prøver å minne meg på når jeg merker at irritasjon, sinne, frustrasjon etc. dukker opp over ting som har skjedd eller faktorer jeg ikke kan styre.
To munker var ute på vandring langs en elv. Det hadde striregnet hele morgenen og elven var gått over sine bredder. Da de rundet et hjørne fikk de øye på en ung kvinne. Hun sto midt i elven på en liten øy av sand, da hun hadde blitt overrasket av flommen.
«Kunne dere være så snille å hjelpe meg over?» spurte kvinnen..
«Dessverre, løftene jeg har gitt forbyr meg fra å berøre en kvinne», svarte den yngste munken.
Uten å nøle gikk den eldste av de to munkene bort til kvinnen, løftet henne opp og bar henne over til den andre siden hvor hun kunne gå tørrskodd i land. Den yngre munken kunne ikke tro det han akkurat hadde sett, men sa likevel ingenting.
De fortsatte sin vandring i stillhet i flere timer helt til den yngre munken ikke lenger kunne holde seg: «Mester, hvordan kunne du? Jeg kommer ikke over at du bar den unge kvinnen over elven. Vi munker skal ikke en gang ha øyekontakt med kvinner, og her driver du og bærer en ung dame på dine skuldre»
«La meg stille deg et spørsmål», svarte den eldste munken rolig, helt uberørt av den andre munkens anklager. «Si meg, hva gjorde jeg da jeg kom over til den andre siden?»
«Du satte kvinnen ned», svarte den yngste. «Det stemmer», sa munken og smilte. «Jeg satt henne ned ved elvebredden for flere timer siden. Hvorfor bærer du da fremdeles på henne?»
Når jeg kjenner at jeg preges av irritasjon, sinne eller frustrasjon over noe som har skjedd tidligere, prøver jeg å minne meg på denne historien. Det å la negative følelser få lov til å ta mitt fokus og oppmerksomhet skaper motstand og negative energier. Vi har alle opplevet å bli omtalt eller bli snakket til på en måte som gjør at vi føler oss urettferdig behandlet. Tanker som «hvorfor sa jeg ikke det», eller «hvorfor gjorde jeg ikke det», er noe vi kan kjenne på etter en slik situasjon. Er vi ikke da kun som munken som gikk og tenkte på sin brors handling. Vi bærer den negative situasjonen med oss, og lar den vinne over oss. Kunsten er å la det gå, sette det fra oss ved elvebredden, slik at det ikke påvirker resten av dagen vår i en negativ spiral. Enklere sagt enn gjort, men som alt annet en øvelse som må trenes.
Det som står klart for meg er at vi ikke kan skille mellom det mentale og det fysiske, da pusten er linken/broen mellom disse. Bevissthet på pust i enhver situasjon skaper mindre motstand, og hjelper oss med å takle motstand bedre, og med det skaper en sunnere reaksjon både fysisk og psykisk.
Jeg synes det er vanskelig å sette ord på dette, men etter å ha sett filmen, som jeg nevnte tidligere, er budskapet for meg tydelig. Denne bloggen er et forsøk på å finne den riktige forklaring og gjøre budskapet tydeligere for meg selv. Dersom du som leser den også har forstått tankene mine rundt dette teamet, så har jeg oppnådd desto mer.