Forholdet mellom kamp og mønster fra et Taekwondoperspektiv
av Ørjan Nilsen
I mange Dojanger rundt omkring i verden i dag er «frikamp» nesten om ikke helt det samme som den type konkurransekamp organisasjonen/stilarten du tilhører oppmuntrer til. I den gjengse Dojang i dag er frikamp en god måte å trene opp kondisjon, timing, hurtighet og ikke minst gjøre elevene klare til å konkurrere i kamp dersom de ønsker det. Hvis du stikker hodet innom en såkallt «WTF Taekwondo» Dojang vil du nok mest sannsynlig se at de sparker 99% av tiden, og hvis de skulle finne på å bruke hendene vil det være slag med lukket hånd mot overkroppen (ikke mot hodet). Det vil ikke være noen form for grep i bruk som f. eks. ta tak i motstanderens arm, ben eller klær, det vil ikke være noen form for lave spark eller kast, ingen låsegrep eller andre «forbudte» teknikker man ikke forventer å se i en konkurransekamp. I en «ITF Taekwondo Dojang» vil du kanskje se litt mer variasjon i spark, og til og med noen slag mot ansikt, men det vil i det store og hele være det samme som hos «WTF» ettersom de også går frikamp i stor grad slik de konkurrerer. Uansett hvilken Dojang du går inn i vil det tilsynelatende være lite relasjon til hva som gjøres i grunnteknikk, mønster og selvforsvar med det du ser i frikamptrening.
I denne artikkelen vil jeg se nærmere på hva «kildene» til Taekwondo sier om hva mønster er, hva frikamp er, og samtidig se nærmere på hva slags forhold det er mellom de to, om det er noe forhold mellom dem. Det er nemlig mulig at det å gå frikamp på samme måte som vi konkurrerer ikke er den type Taekwondo som grunnleggerene av Taekwondo så for seg da de grunnla det. Siden all Taekwondo kommer fra den samme organisasjonen opprinnelig (Korean Taekwondo Association/ KTA) kommer jeg til å se på kilder fra Kwan eraen (før Kukkiwon ble grunnlagt, men KTA var i drift), så vel som nyere matriale fra både Kukki Taekwondo (som vi er en del av) og Chang Hon Taekwondo (som ITF er en del av).
Før vi ser på hvordan taekwondokilder definerer og forklarer hva mønster og frikamp er, bør vi se om det er noen presedens i Taekwondo i favør for et forhold mellom mønster og frikamp. Både Hwang Kee (grunnlegger av Mu Duk Kwan), Choi Hong Hi (grunnlegger av Oh Do Kwan og ITF) og Son Duk Sung (2. Kwangjangnim av Chung Do Kwan) forklarer helt klart at det er et forhold mellom de to aktivitetene. Graden av overlapping av de to og hvor tett forholdet faktisk er varierer fra Mester til Mester, men at det er et forhold mellom frikamp og mønster er de alle enige om. Hwang Kee er veldig klar i sin mening og skrev blant annet: ««DaeRyon (gammelt ord for frikamp/Kyoreugi) is inseperatly connected to Hyung (gammelt ord for Mønster/Poomsae)» (Hwang 1958 side 166).
Etter hvert som vi jobber oss gjennom kildematrialet til Taekwondo vil vi se at dette er et syn som går igjen fra forfatter til forfatter helt frem til vår egen tid, men vi kommer også til å se nærmere på hva de mener dette forholdet mellom de to er.
I denne delen kommer jeg til å ta for meg mange ulike kilder til Taekwondo og se på hvordan de definerer og ser hva Poomsae (mønster) er. Choi Hong Hi grunnlegger av Oh Do Kwan og senere International Taekwondo Federation (ITF) beskriver mønster på følgende måte:
«The «pattern» is thus a set sequence of movement of attack and defence in a logical order. Imaginary opponents are dealt with in sequence logically and systematically under the assumption of various situations.» (Choi 1965 side 173).
Denne definasjonen er veldig rotfestet i det jeg kaller kampmentalitet. Vi snakker ikke her om meditasjon i bevegelse, Kigung trening (trening for indre styrke), eller noe annet «mystisk» her. Choi var en general i den Koreanske hær og utviklet sin type Taekwondo blant annet for å fungere som trening i nærkamp for den Koreanske hær, og dette er nok med på å forme hans syn på mønster som en sekvens av forsvar og angrep i en logisk rekkefølge. Etter hvert var det mange Koreanske kampkunststudenter som begynte å se på mønster som Taekwondo forsvar og angrep mot mange andre Taekwondo utøvere. F. eks hver gang man snur så snur man for å møte en ny motstander. Dette er utvilsomt en innflytelse fra Shotokan Karate, og Choi skriver faktisk i sine bøker at det finnes motstandere i flertall, men at de blir ordnet logisk og systematisk, og legger til «under varierte situasjoner». Med andre ord er det for snevert å se for seg bare Taekwondo angrep, tolkninger av mønstersekvenser som slutter med en forsvarsteknikk er meget mangelfull i følge Choi sine egne ord. Det er ikke uvanlig i både Taekwondo og Karate i dag at mange fremdeles ser for seg en gruppe med motstandere som står rundt den som går mønster og angriper på faste steder med stiliserte Taekwondo teknikker (går frem lang stilling og slår et rett slag som i 1 eller 3 steg f. eks), men Choi sin definasjon gjør at vi må ta stilling til hvilke angrep vi forsvarer oss mot, samt hva våre egne teknikker gjør med motstanderen da vi skal ta oss av dem systematisk og logisk. Son og Clark gir oss en annen definasjon på mønster eller Poomsae i deres første bok fra 1968:
«Taekwondo forms are stylized sequences of attacks and blocks of varying degrees of difficulty. Forms contain from twenty to nearly fifty positions, each of which involves either an attack or a block or a combination of attacks and blocks. Each position is specific: there is only one right way to do it.» (Son & Clark 1968 side 61)
Ikke heng deg for mye opp i ordet «blokk» i sitatet fra boken. Son oversatte det koreanske ordet «makki» som kan fint oversettes med «blokk», men på koreansk er «makki» eller «makda» et mer nøyansert ord enn den engelske og norske oversettelsen block/blokk er. Hadde han gjort det igjen i dag er jeg sikker på at han ville valgt «forsvarsteknikk» noe som er litt mer åpent og tettere på hva Makki/Makda er på Koreansk. I Son og Clark sin definasjon ser vi at de har lagt mer vekt på hvordan man utfører et mønster enn mønsterets funksjon. De er inne på funksjon litt likevel i og med de sier at hver sekvens består av angrep eller forsvar eller både et angrep og et forsvar. Den siste setningen deres synes jeg personlig er litt interessant i at hver teknikk er spesifik og det finnes bare en riktig måte å gjøre den på. Henry Cho inkluderer en definasjon i en av sine bøker om mønster som jeg synes hører hjemme i samme kategori som Son og Clark sin:
«Many forms or, in taekwondo terminology, «hyung» are practiced, going from fairly simple ones for beginners like Tae Kuk Hyung to the highly complex ones for advanced practisioners. Basically, they all consist of various offensive and defensive movements performed in a sequence. The forms are intended to help the trainee develop speed, strength, accuracy and balance. To accomplish these objectives, the trainee must practice them constantly.» (Cho 1970 side 52)
Cho ser ikke ut til å støtte noe særlig direkte relasjon mellom mønster og kamp. Hans definasjon legger mye mer vekt på at du trener mønster for å få fysiske attributter som du kan utnytte og bruke i kamp. Hurtighet, styrke, nøyaktighet og balanse er attributtene han mener man oppnår ved å trene mønster. I de senere år (2005 og fremover) har det vært en voksende trend i Karate og Taekwondo hvor mange har begynt å forklare mønster som «bevegelsestrening». De har ikke noen selvforsvars eller frikampverdi, men de er god for å trene «bevegelse». Denne tankegangen som har fått en god del følgere på verdensbasis blir ofte fremstilt som noe helt nytt, men her ser man altså at allerede i 1970 forklarte man mønster som bevegelsestrening. En annen tankegang som også har vokst seg stor innenfor kampkunstverdenen (særlig i Karate og i mindre grad Taekwondo) er at mønster viser frem selvforsvarsteknikker til bruk i en livstuende situasjon. Begge disse tenkemåtene skiller seg fra den som har vært dominerende fra 60-tallet frem til i dag hvor mønster fremstilles som en duellerende «taekwondo student mot taekwondo student situasjon» som man ofte ser i tekstbøker. Ser man til Kukkiwon Textbook så vel som eldre publikasjoner som vi har sett med Choi sin bok fra 1965 er det en god del støtte i at Taekwondo mønster har en praktisk natur. Kukkiwon Textbook har en detaljert definasjon på mønster som man kan se under:
«From the technical viewpoint, the poomsae itself is Taekwondo, and the basic movements are no more than the preliminary actions to reach the poomsae. The kyorugi is a practical application of the poomsae and the taekwondo spirit is manifested not in an abstract mental philosophy expressed in the documents but in the actions of Poomsae.» (Utheving av undertegnede). Kukkiwon 2006 side 304).
Man kan se at Kukkiwon definerer Poomsae eller mønster bredere enn det de andre kildene vi hittil har sett på. Her er grunnteknikk bare en øvelse til mønster, og frikamp er applikasjonen eller den praktiske bruken av mønster. Jeg synes denne definisjonen er ganske fascinerende siden man i dagens moderne Taekwondo ofte ikke kan se noen klar progresjon fra grunnteknikk og mønster på den ene siden og frikamp (konkurransekamp) på den andre. Mange som driver og satser hardt på frikamp kutter faktisk ut både grunnteknikk og mønster på grunn av den lille overlappingen mellom de to. Definisjonen berører også på de aspektene av Taekwondo som ikke går på «kamp» i og med de sier mønster inneholder Taekwondo sin «ånd». Da mønster begynner og slutter med et bukk som tegn på høflighet og ydmykhet, en klarstilling som gir indre styrke og helse, og begynner med en defensiv teknikk kan jeg si meg enig i dette. I hvertfall slik jeg ser det.
Jeg har tidligere nevnt at Olympisk frikamp eller konkurransekamp egentlig ikke har så mye til felles med teknikkene, taktikkene og den strategien man får se i mønsterene. Det at Kukkiwon sier rett ut at frikamp skal være en praktisk applikasjon på mønsterene våre gir oss en viktig pekepinn på det at konkurranse kamp kanskje egentlig ikke er den måten Taekwondopionerene så for seg at frikamp skulle være. Det er interessant at Kukkiwon Textbook ikke er den eneste Taekwondo kilden som sier at kamp er en applikasjon for mønstrene våre. Lee Kyu Hyung skrev og publiserte i 2010 en bok som heter «What is Taekwondo Poomsae» hvor han tar med mange forskjellige mestere sine definasjoner og forklaringer på hva mønster er. En av dem han tar med i boken kan ses i sitatet under:
«Definition of Poomsae by Kim Yong Ok:
Kim Yong Ok who was a former professor of Koryo University and author of «Principles of the philosophy of taekwondo» defines poomsae as «stereotypification of success cases in sparring, and its primary purpose is to make its learners reach the inspiration of successful sparring (1990).» (Lee 2010 side 66)
Igjen ser man at det skal ifølge flere forskjellige autoriteter være en direkte tilnkyttning mellom mønster og frikamp. Henry Cho sa kanskje at mønstrene gav oss fysiske attributter og egenskaper som man deretter kan utnytte i frikamp, men Kim og Kukkiwon sier begge at det er en eller bør være en mer eller mindre direkte relasjon mellom mønster og frikamp. Choi Hong Hi som vi så hadde en kamptilknyttning mellom mønster og frikamp tidligere har også et utsagn som støtter Henry Cho sin, så her er det lagt frem at mønster og frikamp skal både ha en indirekte så vel som en direkte relasjon til hverandre:
«Practice in the «pattern» enables the student to go through the fundamental exercise, to develop sparring techniques, to improve the flexibility of movements, to familiarize with the body shifting, to build up the muscles properly, to control the breathing and to acquire certain special techniques which cannot be obtained from the fundamental exercise alone» (Choi 1965 side 173).
Selv om Choi støtter Cho sin indirekte relasjon mellom mønster og frikamp i sitatet over, så så vi at han også sa rett ut at det å trene mønster utvikler frikampteknikker, og dermed vet vi at han så både en direkte og indirkte relasjon mellom de to. Son og Clark gir oss deres begrunnelse for å trene mønster i deres bok fra 1968:
«Forms, being combinations of attacks and blocks, teach the student to put together into combinations the basic attacks and blocks he has learned. These combinations become so habitual to him that he can use them in fighting without having to stop and figure out what comes next. Also, the process of putting together attacks and blocks itself becomes familiar to him, so he is able to execute combinations of movements necessary to meet a given situation without having to think out each step in the process. Learning the process of combining attacks and blocks is more important than learning the individual combinations because the process once learned offers an infinity of attacks and blocks.» (Son & Clark 1968 side 61-62)
Vi ser i sitatet over at nøkkelen til å forstå relasjonen mellom kamp og mønster er at mønster lærer deg hvordan du intuitivt kan sette sammen teknikkene til uendelig forskjellige kombinasjoner, slik at vi kan tilpasse oss alle situasjoner uten å tenke bevisst på hva vi gjør. Det å eliminere å måtte «tenke» på hva vi skal gjøre er en utrolig viktig del av prosessen til å utvikle deg som en kampkunstutøver, uansett om ditt fokus er sport eller selvforsvar. Son og Clark gir oss dermed et innblikk i en viktig mental relasjon mellom kamp og mønster, mens mange andre mestere fokuserer på det rent fysiske. Også Lee Kyu Hyung lister opp en hel del grunner til å trene mønster i sin bok om Poomsae. Han lister opp helsebringende effekter, og andre ikke kamprelaterte aspekter av mønstertrening, men de to første begrunnelsene han gir for å trene mønster kan ses i sitatet under, sammen med de andre begrunnelsene han gir.
«Poomsae training purpose:
1: Poomsae training primarily aims to learn the face-to-face fighting arts for an actual field to protect oneself in an emergency
2: Poomsae training is one way to learn face-to-face fighting arts for an actial field. It primarily aims to apply one`s learned techniques immediately to the actual field by repeating in advance countless attack and block techniques.
3: It is very improtant to understand exactly technical contents about how to make a defense and try attack back against opponents and characteristics, functions, and methods of each movement.
4: Apart from face-to-face fighting in Poomsae training, it has been considered as physical training for good health in recent years.
5: As Poomsae has no opponents, there is no risk at all. You can learn some movements of face-to-face fighting. It has been recognized that it has physiological effects as you can move freely your whole body and four limbs.
6: In addition to the rules restricted in competition sparring, you can learn a variety of techniques to be used in the actual field. It is a safe physical activity and more people continue to focus on health improveent and mind and body training.» (Lee 2010 side 42)
Lee sin første begrunnelse for å trene mønster avslører kanskje den viktigste årsaken for problemet mange av dagens utøvere ikke ser så mye overlapping mellom kamp og mønster. De fleste av oss trener en veldig konkurranseorientert form for frikamp med strenge regler og restriksjoner. Ikke slå mot ansiktet, ingen spark under beltet, ikke lov å gripe motstanderens armer, ben eller klær, ikke lov med kast eller noen form for bryting. Selv vi som trener «tradisjonelt» trener som oftest kamp på denne måten. Det er forholdsvis trygt og utfordrende, men Lee gir oss uten noen tvetydighet at den typen kamp Poomsae tar for seg er «ekte kamp» uten regler. Her snakker vi en nødvergesituasjon er du eller noen du er glad i er i fare. Det er i alle fall helt klart at han ikke snakker om «dojang kamp» med regler og restriksjoner. Neste begrunnelsen hans gjør det enda mer klart at dette er ikke for Dojang, men for «the actual field» som han skriver. Tidligere tok jeg opp mønster som «bevegelsestrening», noe som har blitt mer og mer populært etter hvert som mange av de praktiske applikasjonene som er presentert i tekstbøker blir mindre og mindre populære. Når vi ser at bevegelsestreningsparadigmet blir mer og mer populært synes jeg det er interessant at en mester at mønster er for selvforsvar utenfor Dojang i en såpass ny publikasjon. Lee er ikke den eneste som gjør dette heller. Ser man på «training of Poomsae» i Kukkiwon Textbook får man de 5 stegene for å trene Poomsae:
«Training of Poomsae
1) Pattern. The first step of training Poomsae is to learn the pattern. Concentration of spirit, eyes, angles of movement must be emphasized in addition to the accuracy of actions.
2) Significance. In the next step, the emphasis must be laid on the balance, strength and weakness, low or high speed, respiration and Poomsae line. The significance of movements, connection of pooms and the complete Poomsae must be learned correctly.
3) Practical use. One must adapt what he has learned to his practical use, finding out the practicability.
4) Self style. One must evaluate his findings about the effectiveness of what he has learned, comparing with his or her bodily structure, speed, strength, impulsive power, point of emphasis in training etc., and modorate the techniques into his own style.
5) Completion. One achieves a synthetic accomplishment of Poomsae training by mastering the art of taekwondo techniques including taekwondo spirit.» (Kukkiwon Textbook 2006 p 306)
Ser man på Poomsae under bevegelsestreningsparadigmet (bare trene bevegelse, ikke noen direkte kamprelaterte fordeler) kan man se at bevegelsestreningen stopper på steg 2, hopper fullstendig steg over 3 og 4 for så å lande på steg 5. Skjønt dette steg 5 ville vært kunstig og inneholde lite dybde i mine egne øyne. Steg 3 i Kukkiwon Textbook forteller egentlig det samme som Lee gjør i sin bok. Det er helt klart at Kukkiwon Textbook ser på det å finne det praktiske i Poomsae som en prioritet og naturlig del av studiet av Poomsae. Det forteller oss at Poomsae er mer enn en demonstrasjonssport, eller kamprelatert dans. Den forteller også at det er mer enn en samling med utelukkende blokk slag og spark, for det skal være «praktisk». Det er i alle fall slik jeg ser det. Kukkiwon forteller oss ikke noe særlig mer om kamp selv om de har mange eksempler på forskjellige formelle former for kamp, gir de oss ikke noe mer teori rundt det. Vi har derimot sett tidligere i artikkelen at ifølge Kukkiwon Textbook er kamp ment å være den praktiske applikasjonen på mønster. Hvis Lee har rett i sine to begrunnelser for å trene mønster (mønster er selvforsvar for en nødsituasjon), og Kukkiwon har rett i at kamp skal være den praktiske applikasjonen av mønster, så kan det være mulig at den restriktive måten man ofte går frikamp i dag ikke passer helt inn i hva Lee og Kukkiwon snakker om? Jeg tviler på at noen i dag vil gjøre noen store mentale krumspring for å demonstrere olympisk kamp og ITF poeng kamp sin direkte overlapping med selvforsvar, ettersom det er to helt forskjellige verdener. Skulle vi derimot tillate oss å gå en mye mindre restriktiv måte å gå kamp på så ville overlappingen mellom selvforsvar og frikamp bli en helt annen, og selv om det er totalt forskjellige verdener så ville den tekniske overlappingen mellom det fysiske aspektet i selvforsvar og en mindre restriktiv måte å gå frikamp på i det minste bli større enn det er pr dags dato. Dette ville ført til en større og klarere progresjon fra grunnteknikk (isolert teknikk fra Poomsae) til Poomsae, til frikamp, til selvforsvar, noe Lee gir utrykk for i sin bok, og siden overlappingen mellom poomsae og frikamp ville blitt mindre så ville Kukkiwon sitt synspunkt komme i oppfyllelse på samme tid.
Så spørsmålet er: Hvordan ser Taekwondo literatur på frikamp? Har vi mistet noe på veien? Choi har et interessant syn på frikamp:
«Sparring is the physical application of attack and defence techniques gained from the patterns and fundamental exercise against the actual moving opponent or opponents under various situations; therefore it is not only inseperable from the patterns but also indispensable to promoting the fighting spirit and courage, to training the eyes, to reading the opponents tactics and manoeuvres, to forging the striking or blocking points, to testing his or her own skill and ability, to learning other movements hardly to be acquired from the patterns or fundamental exercise.» (Choi 1965 side 240)
Dette synet på frikamp er interessant siden det i alle fall for meg ser ut til å promotere en mye mer åpen måte å gå frikamp på enn det man ser pr i dag («against the actual moving opponent or opponents under various situations»). Han gjør det også klart at det bør være en stor overlapping mellom mønster og kamp, at de to er uadskillige, akkurat slik Hwang Kee gjorde i 1958. Det at kamp skal være lite restriktivt ser man igjen hos Son og Clark i deres bok:
«One of the ultimate objectives of Taekwondo training is free style fighting. Of course, free style fighting is a substitute for the real ultimate of Taekwondo, self-protection against any attack at any time under any conditions» (Son & Clark 1968 side 267)
Dette er kanskje den definisjonen på frikamp som er minst restriktiv i de bøkene jeg har lest. Det passer også utmerket overens med de tankene om mønster som praktiske teknikker til bruk i selvforsvar som vi har sett på tidligere. Gjør man frikamp mindre restriktiv og dermed mer selvforsvarsorientert så vil du naturlig nok bruke mer av mønstrene dine i frikamp. Det er nettopp dette de som tror mønster inneholder mer praktiske teknikker og applikasjoner mener vi bør gjøre. Et av målene til Taekwondo er å forsvare seg selv eller dem du er glad i under alle situasjoner, mønster er noe vi trener til hjelp for å forberede oss for disse situasjonene, og frikamp er hva vi gjør for å trene for dem mens vi fremdeles har sikkerhet for utøverne i bakhodet så vi ikke ender opp med en haug med hardt skadede elever.
Konklusjon:
Jeg tror vi kan trygt si at måten vi går frikamp på i de fleste Dojang rundt omkring i verden i dag er veldig påvirket av det spesifikke miljøet rundt konkurransekamp mot en utøver som er trent på samme måte som oss selv. Vi kan også si basert på hva som står beskrevet i taekwondoliteratur skrevet av taekwondomestere at frikamp bør være veldig åpen og variert, noe som står i sterk kontrast på hva vi vanligvis ser i dag. Konkurransekamp er nok kommet her for å bli, og det har gått fra å være en måte å trene på en spesifikk avstand å gå kamp i, til et mål i og for seg selv. I gamle dager var frikamp en måte å teste eleven i varierte situasjoner og for å forberede han på å forsvare seg selv i en nødvergesituasjon. Mønstrene har både en direkte og indirekte relasjon til kamp, men hvor stor andel er indirekte og hvor stor andel er direkte er avhengig av hvordan du definerer frikamp. De har en indirekte relasjon i og med de utvikler mentale så vel som fysiske atributter som du kan bruke både i frikamp (i alle dets former) og selvforsvar. For selvforsvar og mindre restriktive måter å gå kamp på er det også en direkte overlapping og relasjon i og med at bevegelsene, taktikkene, og strategien som blir demonstrert i mønster kan bli brukt og eksperimentert med i frikamp mot en motstander som ikke er direkte samarbeidsvillig. Den røde tråden som går igjen og knytter alt sammen sammen til et sammenhengende system fra grunnteknikk, til mønster, til frikamp er målet og viljen til å forsvare deg selv eller en du er glad i. Hvis dette målet er i instruktørens eller elevens bevissthet mens vi trener så vil vi trene mønster og frikamp på en måte som stemmer overens med det som ble undervist og beskrevet i taekwondoliteratur av taekwondomestere.
Kilder:
Hwang Kee 1958 Tang Su Do Textbook
Choi Hong Hi 1965 Tae Kwon Do
Son Duk Sung & Robert J. Clark 1968 Korean Karate; The art of Tae Kwon Do
Sihak Henry Cho 1970 Better Karate for boys
Kukkiwon Textbook 2006 edition
Lee Kyu Hyung 2010 What is Taekwondo Poomsae?