Jeg finner mening i at livet er konstant læring og utvikling. Spørsmålet er hva vi lærer, hvorfor og hvordan. I moderne coachingen finner jeg mange av de gamle filosofers ord og vendinger i ny innpakning. Mange av de såkalte tradisjonelle kampsportene har opphav i asiatiske land og er derfor farget av verdisett tuftet på Buddhismen, Konfutze (Confucius) og/eller Taoismen. Alle tre læreretninger står for positive og medmenneskelige verdier, som uten problem kan overføres til vår vestlige verden.
Tar vi for oss tradisjonen for overføring av kunnskap og teknikk i kampkunsten, så er dette bygget på et lærer/mester og elev forhold. Fra gammelt av et forhold hvor elev lyder sin lærer, og ikke ser til andre kilder. Elevens plikt når han/hun oppnår lærerstatus er å overføre den eksakt samme lærdom til sine studenter. Det ligger en selvoppofrelse og sterk disiplin i denne tradisjonen. Man må klare å stenge ut ønske om videreutvikling, og en kritisk tilnærming er utenkelig. Dette er for oss med vestlig bakgrunn en problematisk innfallsport til læring. Er det allikevel noe vi kan lære av denne tradisjonen?
For meg personlig vil det være et kreativt selvmord gjennom studier av de gamle mestrene ikke kunne utvikle videre. For å utvikle må vi ha en kritisk tilnærming til den informasjonen vi har blitt forelagt. Det store men’et er at vi kan ha en tendens til å være for kritiske på et for tidlige stadie i studiene våre. Slik at vi ikke klarer å få med oss det hele og fulle fundamentet som vi kan bygge vår utvikling på. Et godt fundament for utvikling er en base av kunnskap. På lik linje med at en forfatter må kunne basis ferdigheter om skriving, alt fra grammatikk, setningsoppbygging til teknikker for å skape spenning og interesse. Slik som en maler går i lære og lærer om farger, dybdeperspektiv etc. Jeg vil påstå at det er lettere å uttrykke sin kreativitet når man har basis kunnskaper i bunn, slik mangel av teknikk, mulighet for å utrykke seg, ikke står i veien for utrykket.
Jeg tror at vranglære noen ganger kan være spiren til en oppvåkning. Når vi oppdager noe vi har tatt for en sannhet viser seg å være et falsum, så skaper vi en tankeprosess, som kan stake ut kursen mot en rett vei. Ikke bare vil en slik prosess tvinge oss til å gå dypere inn i materiet, men også utfordre egoet, da det kan gjøre vondt å endre standpunkt. Dette henger nok mye sammen med vår iboende motvilje mot endringer.
Hvor vil jeg med denne teksten? Jeg tror vi i vesten har mye å lære av en mer tradisjonell østlig overføring av kunnskap, da den tvinger frem tålmodighet og en sterk base. Samtidig som jeg tror østen har mye å lære av en vestlig tilnærming hvor man stiller spørsmål, tar frihet til å endre. Dette vil ikke være det samme som å si at de eldre generasjoner tok feil. Nei, heller at de staket ut kursen for deg. ”If I have seen further it’s by standing on shoulders of giants”. Ikke glem de som kom før deg, som la grunnlaget til din utvikling, og tradisjonen for å hedre disse er en god dyd å ta med seg.
Til slutt, ja takk begge deler.