Jeg ble inspirert for noen uker siden til å skrive denne bloggen, da en av de voksne elevene ved Sangrok snakket om verdien ved å stille spørsmål fremfor å lene seg til bastante meninger. Ekstra inspirert ble jeg da dette kom fra nettopp han. En som har skrevet flere bøker, behersker mange språk, er aktiv i samfunnsdebatter og holder foredrag for store krevende publikum.

For å holde oss unge så er det allment akseptert at det må fysisk trening og et sundt kosthold til. I tillegg vil jeg påstå at det å holde ryggraden fleksibel er viktig for at kroppen skal eldes saktere. Dersom ryggen stivner, så minsker det vår evne til å bevege oss, og fysiske utfoldelser blir større utfordringer. Ikke bare er det vanskeligere å bevege oss, men faren for å skade økes også. Følger vi ryggen opp høyt nok ender vi med hodet, så er denne fleksibiliteten like viktig for sjel som kropp? Kanskje sinnet vårt stivner i takt med kroppen, eller visa versa.

Jeg er for gammel til å endre meg, er et utsagn jeg har hørt fra flere i den eldre generasjonen i familien. Er man noen gang for gammel til å endre, eller er det bare mer ubehagelig? Ubehagelig å måtte revurdere tidligere antatt sannheter? Som unge er vi pålagte å gå på skole og lære nye ting. Ubevisst er vi da satt i en bås hvor vi skal være åpne for læring. På et sted i livet må studiene vike, da vi må finne en profesjon for å tjene til livets opphold. Så kommer hverdagen, og hverdager forbinder vi ofte med rutiner som strengt tatt er gjentagelser. Dersom hver dag er en gjentagelse av gårsdagen, så forsvinner behovet for læring, og med tror jeg gammel kunnskap blir til fastlåste sannheter. Er ikke det å leve å lære? Slutter vi å undres, ja da tror jeg vi fort blir gamle.

Det vi mennesker frykter mest er endring, det eneste sikre er at alt er i endring. Gang på gang ser man at de som lykkes er de som omfavner og endrer seg med endringene. Jeg kjenner selv at det er trygt med det kjente, og hele meg fysisk og psykisk stritter i mot når jeg står ovenfor en endring. Selv om jeg innerst inne vet at denne endringen er nødvendig, og til og med til det bedre.

Veldig mange av de store filosofene har bygget opp sine filosofiske retninger på det å stille spørsmål. Rekker av riktige spørsmål som fører til en sannhet. Barn er flinke til å spørre: “hvorfor det”?. Noen ganger føles det som om det er kun for å utmatte pappa når han er mest sliten eller stresset, og jeg tar meg ofte i å svare: “Fordi, jeg sier det!”, eller “fordi det bare er sånn!”. Det jeg må minne meg på er at dette er hvordan de lærer. De er nye i vår verden, og tror at foreldrene forvalter den ultimate sannhet. Sokrates er kanskje den mest kjente filosofen for de fleste, og hans måte å undervise og lære har fått navnet den sokratiske metode. Den sokratiske metode beskrives som tilnærminger til undervisning, og utvikling gjennom kritisk tenkning. Ved å fjerne grunnlag av sikkerhet, har man som mål å provosere frem en dypere forståelse av aktuelle tema. Kort sagt –

hvorfor?

Jeg er så heldig at jeg har et yrke som er et livsstudie. Fellen man kan gå i mitt yrke er at vi får grader og titler som feilaktig kan høres ut som om man er allvitende. Om vi forstår at disse titlene kun er staffasje, er det uendelig mengde uutforsket kunnskap å studere og prosessere. Jeg har lest at det er viktig å trimme hjernen. Jeg så et innlegg hvor det ble anbefalt både sudoku og kryssord. Da tenker jeg at jeg heller kan bruke hjernetrimmen på et tema jeg vil lære mer om.

Min gamle bestefar, som gikk bort i 2005, satt på sine siste dager og hørte på franskkurs på en kasettspiller. Dette var ikke fordi han hadde noen planer om ferie i Frankrike, men han hadde en konstant sult på mer lærdom. Foruten språkkurs var han et levende historisk oppslagsverk, og jeg kan fortsatt huske at han i en alder godt over 80, fortsatt leste i sitt bibliotek av historiske bøker. Han hadde klare meninger om det meste, og selv om man ikke alltid var enig, hadde han gode forklaringer bygget på kunnskap. Selv om kroppen skrantet, var han til siste åndedrag i en alder av 89 år lynskarp.

Det blir litt på siden, men ser man på en årsak til voksende fundamentalisme så er mangelen på utdanning og muligheten til det en av hovedårsakene.

Så tilbake til filosofene som ofte brukte spørsmål både til å komme frem til svar, og for å utdanne elever ved å få de til å finne svarene selv. Bytter vi ut de bastante meningene som fremstår som utropstegn med barnas “hvorfor det da”/eller spørsmålstegnet, så tror jeg vi vil stadig lære og ikke minst sulte etter mer lærdom.

Neste gang jeg tar meg selv i å tenke: “slik er det!”, så skal jeg prøve å tenke: “hvorfor er det slik?” Og ikke minst: “Er det riktig for meg og mine?”

Det er så mye å utforske, så mye å lære, så mye å erfare.
Jeg har ikke tid til å bli gammel enda!

?!