Er vi alle lærere?

Fra vi er små blir vi oppdratt. Er ikke oppdragelse en utdannelse som igjen er en konsekvens av våre foreldres erfaringer, som de prøver å lære oss?  Det er kanskje mest naturlig å assosiere tittelen lærer til en som underviser på skolen. At skolen er viktig for å lære en del allmennkunnskap er det ingen tvil om. Kunnskap for å forvalte eget liv dreier seg om mer enn bare den kunnskapen vi får på skolebenken. Gjennom livet vil vi alle bygge opp erfaring og kunnskap av en eller annen art, spørsmålet er hvor bevisst vi er på hva vi tilegner oss, og hvor vi henter kunnskapen.

Våre første lærere er gjerne våre foreldre. Gjennom livet tilegner vi oss lærdom av forskjellig art fra svært forskjellige instanser, både bevisst og ubevisst. Ser vi tilbake var det mer vanlig før med at de eldste i familien sto for avgjørelser og råd. Fenomenet eldreråd finner vi fortsatt i en rekke organisasjoner og grupperinger. Alder er ikke en garanti for visdom, men absolutt en mulighet for visdom. Jeg husker min bestefar han var det nærmeste jeg kom orakelet i Delfi, spesielt når det kom til verdenshistorie. Var det noe jeg lurte på var ofte en telefon til han bedre enn noen tjeneste google kan tilby. Det som fascinerte meg var at han aldri sluttet å lære. På sine siste dager kjøpte han seg franskkurs på lydbok, selv om han ikke hadde noen planer om å reise. Jeg er overbevisst om at søken etter kunnskap og å være en evig student er en ungdomskilde. Det var tydelig å se når min bestefar kunne fortelle og øse av kunnskapen han hadde tilegnet seg over et langt liv. Det ga han glede og gjorde at han følte seg nyttig. På den måten blir en lærerrolle krystallisert gjennom et liv med erfaringer.

Mange har håndskrevne kokebøker overlevert fra tidligere generasjoner. Man kan høre om familiens hemmelige kakeoppskrifter og lignende. Dette er lærdom som har gått i generasjoner. Som gutt lærte jeg å spikke med min første kniv av min far da jeg var fire år, sikkert på lik linje som han lærte av sine eldre da han var ung. Kunnskap om sin familie, dens historie  og kultur gjør noe med vår identitetsfølelse. Dette kan mulig føles som mindre viktig kunnskap i forhold til akademisk kunnskap, men jeg tror den er like viktig, om ikke mer.

I den vestlige verden ser vi gjerne til gamle Hellas. Akademiet i Hellas ble grunnlagt av Platon, som var elev av Sokrates. Platon overførte sin lære til blant annet Aristoteles som videreførte tradisjonen videre. Platon definerte studiene i tre faser, hvor en av de var en praktisk del, en slags samfunnstjeneste. Etter denne praksisen var man regnet skikket til å være blant de som styrer samfunnet. Selv om ikke alle elevene gikk inn i lærerrollen, var det naturlig at de beste tok denne rollen. Går vi til dagens universitet, er praksis med kollokviegrupper hvor en eldre student tar på seg mentorrollen vanlig. Skal man oppnå et professorat, så er det ikke bare forventet at man underviser, men et krav.

I idrett er det en ganske vanlig praksis at man etter endt karriere begynner som trener/ instruktør altså lærer. Ofte setter man eldre utøvere til å undervise de yngre. Ser vi til kampsport er det å innta lærerrollen en naturlig integrert del av utviklingen. Ofte er det ikke mulig å stige i egne grader, dersom man ikke har praksis også som instruktør.

Er ikke læring det samme som utvikling gjennom erfaringsoverlevering, uansett hva slags lærdom som blir formidlet? Jeg ser for meg to måter det skjer utvikling

  1. Utvikling gjennom behov. Dette er gjerne en kobling av erfaring og informasjon.
  2. (Tilfeldig-)utvikling. Med dette mener jeg informasjon som spres som feks barneleken hviskeleken. Fakta endrer seg ved misforståelse ved mottagelse og/eller avlevering. Her kommer også subjektive forutanelser inn. Man tror man vet hva man skal motta og legger dette til grunn når man tolker informasjonen/lærdommen.

If I have seen further it is by standing on shoulders of giants.

Jeg elsker dette sitat som er fra Odysséen. Jeg har det hengende foran meg på kontoret som tekst på et bilde av min far Tom Hunstad, min læremester Grandmaster Chang Seong Dong og meg selv. Sitatet sier mye! Det er en påminnelse som gir respekt for de som har gått opp stiene. Selv om man kan se feil, så er dette kanskje feil man ikke ville innsett, dersom de før oss ikke hadde gått opp stien for oss. Det minner meg på viktigheten av å forstå historien for å kunne forutse og være en del av og kunne forme fremtiden.

Vi mennesker utvikler oss gjennom videreføring og utvikling av tradisjoner, og for at vi skal forvalte disse tradisjonene må de bli lært bort av de som kom før oss. Med dette mener jeg at å tre inn i lærerrollen er en del av det å vokse opp, til og med en plikt. Med det plikter det at man tilegner seg mer lærdom, slik at man også fornyer seg og kan fortsette sitt bidrag. Det å være student og lærer på samme tid går hånd i hånd.

Det jeg lærer bort, forstår jeg bedre.

 

 

 

 

 

 

By | 2018-03-20T16:41:20+01:00 mars 20th, 2018|Kommentarer er skrudd av for Er vi alle lærere?