De fleste som har vært innom et kampsportsenter har lagt merke til at det bukkes mye. Man bukker inn og ut av treningssal, mot instruktøren, til medelever etc.
Dette kan for mange virke unaturlig og kanskje litt rart. Det å bukke er ikke bare et asiatisk fenomen. Skikken å bukke kom til Europa fra det gamle Helles, som igjen hadde adoptert dette fra Egypt. I vesten har skikken blitt mindre vanlig, men vi ser fortsatt skuespillere som bukker etter endt forestilling og det samme ser vi dersom vi går på sirkus. Videre har vi har de fleste religioner et bukk av forskjellig art som tegn på respekt og ydmykhet.
Hvorfor skal vi bukke til en tom sal? I mange av de asiatiske kampformene, så bukker vi inn og ut av salen. Tanken bak dette er at vi skal vise respekt og minne oss på den lærdom og tiden vi legger ned for å utvikle oss. Videre kan det fungere som mentalt skifte, hvor bukket gjør meg klar for den aktiviteten jeg skal utføre og skjerper fokus. I hypnose så har man ofte et tegn man gjør for å komme inn eller ut av et mentalt skifte, og bukket kan må mange måter ha samme effekt.
Vi bukker også til medelev når vi skal gjøre øvelser sammen, som for eksempel gå en kamp. Dette er for å synliggjøre vår respekt ovenfor medelever og eller en motstander. Vi trener på “duell”, men duellen uten verdigrunnlag i bunn ville kun vært vold. Til og med i de tider da duellen ikke var for å måle sine egne ferdigheter men for å forsvare sine meninger, tredje part, nasjon etc, så bukket man til motstander for å vise respekt og som man populært sier, for å bekrefte at vi er enige om å være uenige. Under trening bør vinne eller tape være mindre viktig, derimot bør målet være å lære. Både lærdom gjennom å teste seg ut mot en motstander, slik at motstanderen blir din lærer, samt lærdom gjennom å kjenne på egne grenser, slik at læreren blir deg selv. Vi avslutter derfor med å bukke til motstander av respekt for den prosessen dere begge har vært gjennom og av respekt for hverandre. Ved å avslutte med et bukk viser vi også at vi innehar selvdisiplin og at følelsene ikke har tatt overhånd. Kampen er over vi legger igjen følelser og tar med oss ny lærdom.
Det å bukke må ikke forveksles med underkastelse, heller en storhet til å vise takknemlighet ovenfor egen og andres innsats.
I tidligere tekster har jeg også skrevet om hvordan vi snakket til oss selv. I hverdagen og i den coaching-trenden man ser i både treningsbransje og næringsliv så kreves det mye for å etterleve andres men ikke minst sine egne forventinger. Selv så opplever jeg at ved å ha et treningsregime som tilsynelatende er lavambisjon, så trener jeg oftere, jevnligere og bedre. 
Jeg som alle andre har hatt tendenser til å alltid ha dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Det er ikke bra å gå konstant rundt med dårlig samvittighet, heller burde vi klappe oss på skulderen for det vi faktisk oppnår. Jeg er så heldig at jeg har speil i treningssalen, og selv om jeg trener alene, så bukker jeg til mitt speilbilde før og etter trening. Før trening for å markere overgang til treningsmodus, etter trening for å klappe meg selv på skulderen for å ha vært god mot meg selv, og ha vært i utvikling. For min del kjenner jeg at det gir meg en tilfredstillelse som jeg tar med meg videre i hverdagen.
Da jeg hadde tempelopphold spurte jeg en av munkene hvorfor vi måtte bukke så mye og hva var det vi faktisk bukket til. Svaret jeg fikk var at vårt eget ego ofte sto i veien for opplysning, og ved å bukke bevisstgjorde vi noe større enn oss selv, som gjorde at vi fikk et sunnere forhold til vårt eget ego. Et oppblåst ego er kanskje det største hinder for utvikling og ny lærdom.
Om bukket er en fysisk bevegelse eller en mental øvelse, så tror jeg denne øvelsen gjør noe med oss som menneske.
Alt starter med et bukk, og slutter med et bukk!