Mange av oss har travle hverdager, og tankene flyr som ville hester foran oss. Er det ikke slik at når vi setter oss ned og har fem minutter pust i bakken, at vi begynner å planlegge hva vi skal gjøre om en time, resten av dagen, uken som kommer osv?
Jeg tar meg selv i det, når jeg om morgenen har levert barn på skolen og setter meg i bilen for å kjøre til kontoret. Så fort jeg har vridd om nøkkelen, begynner hodet å jobbe. Lurer på om det er noen spennende mail, husket jeg å pakke ned skift i treningsbagen, hvilke avtaler har jeg i dag, hvor mange privattimer har jeg i dag, hva skal være temaet i klassene mine i kveld. Ja, sånn løper tankene av gårde. Bilturen blir ofte et ullent minne når jeg endelig kommer frem. Jeg var jo ikke tilstede. Hva fikk jeg egentlig med meg av reisen?
Vi mennesker er vel slik. Vi planlegger og har forventinger til tiden som kommer. Det er enkelt for oss å definere fremtid, men å definere nuet, kan by på utfordringer. Styrer vi egentlig tankene våre? Kan du bestemme deg for hva du skal tenke om fem minutter? Dersom vi er hva vi tenker, men ikke styrer hva vi tenker, hvem er vi da? Vi kan nok aldri styre tankene våre fullt og helt, men kanskje kan vi lære oss å stoppe litt opp. Det å ta meg i å sanse, lyd, stemning, lukt og visuelle inntrykk gjør at jeg kjenner puls og energi roe seg.
Er det ikke hva vi opplever og hvordan vi betrakter inntrykk som er med å utvikle oss? Om vi da lever et liv i turbofart, og aldri tar oss tiden til en stopp, hva gjør da disse inntrykkene med oss. At de preger oss er jeg sikker på, men jeg tror at vi lar de prege oss uten en bevisst retning. Alt vi opplever er med på å forme oss, men om jeg er mer bevisst på hva jeg har erfart, kan jeg da styre utvikling og læring i en mer positiv retning? Har jeg sett en film som gjør inntrykk på meg, eller lest en god bok, kjenner jeg ofte behovet for noen minutter hvor jeg lar inntrykkene sige inn. Man kan jo kalle disse stoppene for meditasjon, men da har vi allerede gjort det til en egen øvelse, som kan bli enda en ting vi går rundt og har dårlig samvittighet for at vi ikke gjorde. Bør heller disse pausene bli en naturlig del i hverdagen? Det å sitte på en kafé og stirre tomt ut i luften, tror jeg kan være en mental vitaminpille. Trening kan være den mentale vitaminpillen. Dersom jeg under trening klarer å ha full fokus på aktiviteten der og da. Da har jeg jo en stor grad av tilstedeværelse. Som jeg skrev i tidligere blogg, hold deg i komfortsonen. Kan vi se på fysiske og psykiske utfordringer som en praksis av tilstedeværelse, så kan man føle komfort selv i de tyngste tak, og da blir jo begrepet «ut av komfortsonen» betydningsløst.
På lik linje med at kroppen restituerer seg under søvn og hvile, må vi også ha en mental restitusjon. For meg er det en mental restitusjon i det å stoppe opp og iakta. Dersom vi kommer styrket ut av restitusjon, så er det i stillstand det skjer utvikling.