Bubishi er en tekst/bok som ble skrevet i Kina. Bubishi er det japanske navnet på boken, det kinesiske er Wubei Zhi. Røft oversatt betyr Bubishi: “Martial arts Training Manual” Boken inneholder historie, filosofi, strategi og naturmedisin relater til kampkunst. Boken var en nøye bevoktet hemmelighet som har gått i arv fra mester til elev i generasjoner. Den fant sin vei fra Kina til Okinawa. Bubishi har blitt brukt som et oppslagsverk, studert og undervist fra av et flertall av de store mestrene. Boken består av 32 kapitler, og delen om kampkunst beskriver bla treningsprinsipper, trykkpunkter, applikasjoner for teknikker og bakgrunn for disse prinsippene, som var bygget to hovedstiler: White Crane og munkenes kampform.
Mange av de store karate-mestere eide en kopi av Bubishi, og brukte den i sine studier. Chojun Miyagi (grunnleggeren av Goju-ryu karate) henviste til Bubishi, og navnet på hans stilart er hentet fra et dikt i Bubishi: “Goju”. Mabuni Kenwa (grunnleggeren av Shito-ryu karate) henvist til Bubishi mye i hans bok,” Kobo Jizai karate Kempo Seipai Ingen Ken Kyu”, som kom ut i 1934. Dette var første gang en offentlig bok refererte til Bubishi . Gichin Funakoshi (grunnleggeren av Shotokan karate) brukte også utdrag fra Bubishi i sin bok, “Karate-Do Kyohan”.
Så hvorfor er denne boken så viktig i kampkunstens historie? Den blir ofte kalt: The Bible of Karate. Gichin Funakoshi (grunnleggeren av Shotokan karate), var den som bragte Toudi, senere omdøpt til Karate, til det japanske fastlandet, og fikk Karate inn som en del av skolesystemet. Karate ble en del av skolesystemet i Okinawa i 1902, og senere i fastlands-Japan, etter en presentasjon som ble gjennomført i 1922. For å få dette til måtte Karate tilpasses. En del av teknikkenes/mønstrenes applikasjoner ble forenklet, feilforklart/tilpasset barn, eller ikke nevnt i det hele tatt. Grunnen til at navnet ble endret fra Toudi til Karate, var at Toudi henviste til den kinesiske arven, og oversatt betyr kinesisk hånd, mens Karate kunne bety tom hånd. Den japanske suverenitet var viktig, og nettopp denne tanken om å vise til sine kampformer som 100% japansk, koreansk, kinesisk osv har vært med på å forme en del av de feilaktige historiene og mytene som man kan lese i de respektive lærebøker.
Denne forenklingen har i stor grad blitt til en sannhet, og undervises deretter selv i dag. Et eksempel er lav blokkering (area-makgi på koreansk, gedan-barai på japansk). Jeg vet ikke hvor mange ganger, og i hvor mange bøker denne blokkeringen står oppført som et forsvar mot frontspark. Min subjektive mening er at denne blokkeringen verken fungerer eller har vært ment som et forsvar mot frontspark, derimot kan en av applikasjonene være en løsrivelse fra håndleddsgrep. Det ble videre vektlagt en Karate som var mer rettet mot konkurranse, både i mønster og kamp. Mønstrene som hadde fungert som et kart og en slags kode for taktisk selvforsvar, fikk endret fokus, utførelse og det estetiske utrykket ble viktigst.
Mange oppfatter den måten vi stiller opp på som “tradisjonelt”, men nettopp denne militære standarden og en rekke av våre Dojang/Dojo-regler ble innført da Karate ble en del av skolesystemet.
Så hva har å dette med koreansk Taekwondo å gjøre? At Taekwondo har sitt utspring i Karate bør ikke lenger være en subjektiv oppfatning. Enhver som har dykket litt ned i historien vil se det den klare forbindelsen. Så nasjonalistiske eventyr om edle Hwarang-krigere som kilden til Taekwondo, er i verste fall et forsøk på historieforfalskning, i beste fall en ønsketenkning og mytiske historier. Så skal det sies at legender og mytiske fortellinger var en viktig faktor for å samle et folk som hadde levd i en tid med okkupasjon under Japansk styre. Japan hadde gjort hva de kunne for å slette all koreansk kultur, språk og identitet. I Norge var vi “kun” okkupert i 5 år under den andre verdenskrig, og vi kan jo se tilbake på behovet for å “være norsk” både under og etter krigen. Tenk da hva 50 år med okkupasjon gjør med den nasjonale følelsen.
Jeg innser at jeg står i fare for å bli upopulær i mange leire nå. Dette da jeg påstår at den mye Karate som ble utlært på fastlandet i Japan var en forenklet Karate i forhold til sitt opphav i Okinawa, og at Taekwondo igjen er bygget på Karate som ble undervist i Japan under okkupasjonen av Korea. Mange av pionérene innen Taekwondo hadde lengre opphold i Japan grunnet studier, jobb og annet, og studerte da også Karate. Flere studerte til og med Karate direkte under de mest kjente og største Karate-instruktørene.
Vi har vel alle lekt hviskeleken i barnebursdager da vi var små? Man starter å hviske et ord i sidemannens øre, som igjen gjentar til neste, helt til dette har kommet rundt bordet. I de fleste tilfeller så er det ikke det ordet i som i utgangspunktet ble hvisket som returnerer. Slik kan man se på overleveringen av okinawiske stiler til Japan for så deretter til Korea. Så skal man selvfølgelig ikke undervurdere de som overleverte og de som mottok sin evne til å tenke, analysere og vurdere. Med det skal man ikke se bort fra at selv om en del ble mistet, så har nye tanker og idéer skapt en utvikling. Dette ser vi med moderne taekwondo, som jeg vil påstå at i dag fremstår som en selvstendig stilart med en koreansk plattform i form av terminologi, etikette og symbolikk.
Så tilbake til Bubishi. Det er min oppfatning at denne boken er unik, og inneholder kunnskap om våre aktiviteter, som dersom vi leser den rett vil gi oss en mer korrekt forståelse av hva vi underviser og studerer. Den burde ikke kalles “The Bible of Karate”, men kanskje “The Truth of Applications for Modern Karate and Taekwondo”!
Siden jeg selv er Taekwondo-utøver, så er jeg jo en del av nettopp de formene som litt grovt kan kalles utvannet. Som en instruktør mener jeg at å studere Bubishi, og grave i teknikkenes rette applikasjoner ikke bare er interessant nerding, men en plikt. I dag har det vokst frem mange kampformer. Skal man kalle de tradisjonelle stilartene (Karate/Taekwondo) for selvforsvar, kan man ikke lenger servere de forklaringen som ble gitt for å innføre dette til barn i skoleverket. Det slutter ikke å overraske meg hvor opplyste og innovative forfatterne av Bubishi var. Bubishi er ikke en bok som man kan lese en gang til, men fungerer som et oppslagsverk og manual for undervisning og egen trening. Hva vi kaller våre aktiviteter er mindre viktige. Om det er koreansk, japansk eller kinesisk er vel strengt tatt bare et eksotisk innslag. For min egen del er Taekwondo min base, men det stopper meg ikke fra å tenke ut av boksen og se til andre kilder. Dersom min stilart inneholder mangler eller feil, så tar jeg meg den friheten å fylle de hullene jeg finner. Som en lærer innen et fag, må man oppdatere seg, fornye seg og ikke minst ta del i utvikling. Om ikke, bør vi kanskje heller kalle oss museumskonservatorer.
Du kan bestille din utgave av Bubishi her:
Keep on digging!
Kilder:
- The Bible of Karate, Bubishi
Transelated with commentary by Patrick Mc Carthy - Samtaler med min gode venn Roy Rolstad
- Inspirasjon av Jesse Enkamp
- Gammel informasjon gravd frem fra dypet.