De fleste som har trent kampkunst noen år har hørt om den mytiske munken Bodhiharma. På japansk kalles han Daruma og på koreansk Dalma.
Historien forteller om denne munken som gikk fra India til Kina og bragte med seg Zen-Buddhismen. (Zen på japansk, C’han på kinesisk og Sun på koreansk. Jeg har valgt å bruke ordet Zen videre, da det er mest kjent for de fleste). Det er usikkert om han faktisk kom fra India, det er også teorier på at hans opphav var Persisk. Noen historier forteller at han var tredje sønn av en indisk konge. Det er laget mange bilder i kinesisk, japansk og koreansk kunst av han. Han blir da gjengitt om en skjeggete, streng og storøyd munk.
Det er usikkert når han nøyaktig levde men man kan finne historier om han mellom 500 til 400 f-kr. Ifølge kinesiske legender innførte han fysisk trening som en del av den daglige praksis for munkene i Shaolin-klosteret, som i ettertid har blitt populært kalt Shaolin Kung Fu.
Det er mange myter og historier om denne munken. En historie som beskriver hvorfor han alltid blir avbildet med store runde øyne, er historien om hans 9 år lange meditasjon foran en hulevegg. Det sies at han ikke fikk innpass i Shaolin-tempelet, og satt seg derfor til å meditere. I følge sagnet skal han ha sovnet under meditasjon etter 7 år. Han ble da så irritert på seg, selv, så han skar av seg øyelokkene. Der hvor øyelokkene hans falt til jorden skal det ha vokst opp teplanter. Deretter skal te ha blitt et “kosttilskudd” for munker, for å virke oppkvikkende. En annen historie forteller at han satt så lenge i meditasjon at han ben visnet, og derfor kan vi se en rekke dukker av han uten ben.
Det er umulig å vite helt hvordan hans liv var da det har blitt tillagt han en rekke egenskaper og historier, men at han hadde en stor innflytelse på Buddhismen i Kina, Japan og Korea er sikkert. I mange kampkunstskoler kan vi finne bilder av han på veggen. Hos min læremester i Korea henger det et gammelt bildet malt med blekk på rispapir over inngangen til kontoret.
Han blir ofte omtalt som kampkunstens far, og dette med både rette og urett. Å tro at det ikke fantes noe organisert kamptrening før han er feil. Mennesker har praktisert kampformer i all tid, og man kan regne med at militæret og keisernes livvakter var godt trent for både forsvar og angrep. Det som var nytt, var kamptrening med et Zen-Buddhistisk verdigrunnlag i bunn. Denne kombinasjonen appellerte til de asiatiske kulturene, og var også en av flere årsaker til spredningen av Buddhismen.
Ifølge en rekke fortellinger, reiste Bodhiharma også til Palembang, Indonesia. Gjennom Sumatra, Java, Bali og Malaysia. På disse reisene skal han ha undervist Mahayana Buddhisme og kampkunst. Det sies at denne læren også påvirket Silat, som er en kampkunst fra Indonesia og Malaysia. Bodhiharma var ikke den eneste munken som reiste rundt i Asia, og kampkunsttradisjonen var allerede en del av Zen-Buddhismens praksis, og på den måten spredte kampkunst bygget på et buddhistisk verdigrunnlag seg til stor deler av Asia.
Så hvorfor ble Zen-Buddhisme en så integrert del av kampkunst? Zen-læren er en del av Mahayana-retningen innen buddhismen. Denne læren fokuserer på selvkontroll, meditasjon, selvinnsikt, og med dette en klar forståelse av nuet. Misjonering er ikke en faktor som er essensiell, men fokuset på egenutvikling og foredling kommer først. Alt starter med oss selv, og eksempelets makt sees på som en sterkere formidling enn misjonering. Disse fokusområdene går hånd i hånd, og var verdier og praksis som ikke bare appellerte, men også mentalt gjorde krigere bedre rustet. Det er klart at i en tid med krig og hvor et liv var lite verdt, så kan moralske prinsipper komme i bakgrunnen. En lære hvor handlinger som vil være til gode for andre medmennesker virker skjerpende og kan være med på å opprettholde en viss menneskeverd og moral.
Vi finner mye Zen-inspirasjon i de vestlige land i dag, men det er ofte forenklet og populistisk pakket inn i mentaltrening og coaching, og et populært navn på dette er bla mindfulness. Da jeg hadde tempelopphold i Korea hadde jeg som så mange andre pløyd gjennom bøker om mentaltrening, selvhjelp og mindfulness. Det som ble klart for meg er at disse bøkene som fremsto som en ny lære bare var Zen-Buddhisme i ny språkdrakt. Dette er på ingen måte negativt, og jeg har selv gjort det samme gjennom mine foredrag og konseptet Zen-Moment. Jeg tror at vi trenger å verdsette mellommenneskelige verdier og fokusere litt innover i et samfunn som går i turbofart. Elementer fra Zen kan hjelpe oss med nettopp dette, en påminnelse om å stoppe opp og observere. Gjennom meditasjon og fysisk trening kan jeg finne indre ro, og med det takle det kappløpet hverdagene og livet er.
Så pust og tren. Om du ikke mediterer 7 år i strekk, som Bodhiharma, så legg inn noen minutter hver dag. Det gjør underverker.
Det eneste virkelige som eksisterer er her og nå. Gårsdagen er minner, og morgendagen er kun forhåpninger.