Bakgrunn for mønster i kampkunst

Poomsae – Tuhl – Hyong – Kata

I mange kampformer er mønsteret selve stammen i stilarten. I mønstrene finner man alle teknikker. Gjennom utførelse og tolkning av bevegelsene kan vi til en viss grad skille stilartene fra hverandre.

Mønstrene er stadig i utvikling og endring. Dette skyldes flere faktorer. Desto mer man studere, flere meninger og tanker har man om sine studier. Det kan føre til at man ønsker å endre, trekke fra, legge til osv. Dette er i og for seg positivt, da ingen ting kan overleve i stillstand, men jeg mistenker at noen endrer kun for endringens skyld og for å «booste» eget ego. En kilde til forandring i mønstrene kan også være feiltolkninger, ikke ulikt barneleken, viskeleken.

Dersom vi ser på mønstrene som et eget språk, bør man beherske språket flytende, før man oversetter og tolker. Et hvert språk er bygget opp rundt mer enn grammatiske regler. Ved å beherske et språk 100% bør man forstå å beherske alle lag, som dybde, dobbeltbetydninger, humor, ironi, slang, nyanser osv. Det å lære et språk handler også om å lære kulturen, for å mestre alle nivåene i kommunikasjonen. Alle de ovenstående faktorene er viktig for å forstå et språks ekte farge, variasjon og rikdom.

I mange stilarter er mengden av mønstre mange, og overveldende. Mabuni Kenwa (1889-1952) grunnleggeren av Shito-ryu, mente at man burde trene to eller tre mønster til spesialisering, og at flere mønster kun var et verktøy til en mer generell forståelse. Dette kan virke rart for de som trener kampkunst i dag. Da vi ofte lærer et nytt mønster til hver fargebelte-grad. Mange stiler har for eks 17, 20, 24 mønster osv. Selv så trener jeg mønstrene fastsatt av Kukkiwon, som er totalt 17 mønstre originalt. I senere år har det for meg gitt mening i å fordype meg mer i basisteknikker, og med det har jeg valgt meg ut et par mønster som jeg fordyper meg i, men holder de andre ved like. For meg gir Mabuni Senseis’ råd mening.

Når man fordyper seg i mønstrene oppdager man nye aspekter og «lag» i mønsteret. Man finner kanskje ting i mønsteret som utviklerne selv ikke hadde tenkt på. Det kan sammenlignes med å tolke et dikt, maleri og lignende. Ofte vil ikke en kunstner fortelle hva som inspirerte de til verket sitt, da hvordan opplevelsen av teksten, bildet etc er individuelt, og nettopp det gjør det levende. Med det i tankene kan man stille spørsmålstegn til om man gjennom endring, tolkning, repetisjoner, erfaring og ny forståelse faktisk går samme mønster etter utallige repetisjoner. Den greske filosofen Heraklits sa at selv om man går ned til samme sted ved elven for å bade, så bader man aldri i samme elv to ganger. Kanskje er det også slik ved trening av mønster, at mønsteret forandrer seg for utøveren i takt med fartstid og erfaring.

Jeg mener det farlig å legge for mange tolkninger i kampkunsten før man har kommet på et visst nivå, samtidig som det er farlig å ikke omfavne endringer når disse åpenbarer seg. De samme fysiske prinsipper som den første bilen ble utviklet på, ledet gjennom videre utvikling til den mest avanserte romrakett.

Man hører ofte om hemmeligheter og skjulte teknikker i mønstrene. Jeg tror ikke på hemmeligheter som bare åpenbarer seg for utvalgte. Jeg tror «hemmeligheten» ligger i konstant læring, repetisjon og trening. Mønstrene kan sammenlignes med å lære å lese. Først er alfabetet bare bokstaver i en bestemt rekkefølge. Når vi har lært hver enkelt bokstav, kan vi sette de sammen til ord og deretter setninger. Desto mer man mestrer av språket, grammatikk og ordforråd, desto lettere er det å uttrykke følelser og informasjon.

At mønstrene har forandret seg over tid er et faktum. Ser vi på Taekwondo sitt opphav, så må vi se til Okinawa. Okinawa er spesielt interessant med tanke på kampkunstens historie. Okinawa var før de ble en del av Japan, et lite kongerike med sterk knytning til Kina, samt handel og diplomatisk kontakt med land som Thailand, Korea, Japan m.fl. Det var også innflyttere fra flere av de asiatiske landene som bodde der, som var med på å influere kunst og kultur. De mønstrene som ble trent der, ble etterhvert eksportert til Japan, hvor de ble forenklet slik at de skulle være enklere å undervise til et større publikum. Mange av forklaringene av teknikkene ble med og uten vilje fjernet. Det ble tillagt nye forklaringer på teknikker og kombinasjoner, som er fjernt fra noe vi kan kalle taktisk selvforsvar. Pionerene som var grunnleggere av Koreansk Karate, som etter hvert fikk navnet Taekwondo, lærte Karate i Japan. Som viskeleken ble dette enda et ledd, og det er klart at flere momenter ble utelatt, glemt, misforstått etc.

Fra 50-tallet og frem til nå ble det skapt egne koreanske mønstre. Et eksempel er C’hang Hun-formene, også kalt hyong eller tuhl.  Disse er en miks av «redigerte» Karate-kata blandet med noen nye mønstre skapt av koreanske instruktører. Mønstrene fikk navn etter historiske høydepunkter i Koreansk historie. C’hang Hun mønstrene ble International Taekwondo Federation sine fastsatte mønstre. Korea hadde vært okkupert av Japan i 50 år, og trangen til en nasjonalisering var sterk, og C’hang Hun mønstrene var et verktøy for å belyse og Koreas historie. Taegeuk -poomsae som er standard for Kukkiwon ble skapt på 60 og 70-tallet for å skille seg fra C’hang Hun, og som et ledd i å «koreanifisere» Taekwondo ytterligere. Taegeuk ble Kukkiwon’s fastsatte mønstre.

Mønstrene har endret seg av forskjellige grunner og mulige misforståelser har blitt nye sannheter. Dette trenger ikke å tilsi at det vi nå trener er feil eller dårligere. Trening av mønster kan gi oss så mye:
De viktigste momentene etter min mening er:

  • Overføring av kunnskap
  • Praktisk forståelse av teknikkene.
  • Tilnærming og forståelse av stilarten.
  • Harmoni mellom pust og bevegelse. Den mentale linken mellom fysiologi og det spirituelle.
  • Innarbeidelse av «harde» og «myke» bevegelser, harmoni og overføring mellom disse.
  • Et verktøy for konsentrasjon, fokus og kollaps.
  • Kondisjonering av kropp og sjel. Opptrening av koordinasjon.
  • Personlig utvikling gjennom selvrealisering.

Selv om mye original kunnskap og bakgrunn for mønstrene har blitt borte i overlevering, betyr ikke det at kunnskapen nødvendigvis er tapt. Jeg opplever at ved å studere opphavet, kan man finne tilbake til det gamle, og hente frem det man finner nyttig. Samtidig kombinere det gamle med det nye. Som i alt annet er det utvikling, og det har det også vært i Taekwondo. I dag vet man mer om anatomi, treningslære, fysiologiske reaksjoner etc. Jeg tror det hjelper å kunne historien for å kunne forme fremtiden. Det å fortsatt gjøre det samme som man gjorde for 100 år siden mener jeg blir feil, men skal man være med på utviklingen, bør man forstå hvorfor og hvordan opphavet ble til.

«If I have seen further it is by standing on shoulders of giants. – Odysséen”.

 

Jeg har for noen år siden skrevet en blogg med tips om hvordan man kan trene for å bli bedre i mønster: https://sangrokkwan.com/20-tips-for-trening-og-undervisning-av-poomsae/

 

 

 

2018-07-02T00:14:05+02:00