FeaturedVelkommen!

Velkommen til Sangrok sine hjemmesider!

Jeg håper disse web-sidene vil gi deg nyheter og informasjon om kampsport.

Jeg ønsker at Sangrok er stedet hvor tradisjon og utvikling går hånd i hånd.

Sangrok er koreansk, og betyr evig grønt. Dette er et symbol på noe som er i positiv utvikling og stadig gror. Dette på mange måter slik enhver aktivitet som skal overleve tidens tann må rette seg etter. Det eneste sikre her i verden er at alt er i endring. Suksess er hvordan man møter endring. Kampsport er hele tiden i endring, og vi er alle delaktig i hvilken vei denne endringen skal gå.

Innholdet på disse hjemmesidene vil være en miks av nyheter og redaksjonelt stoff – alt fra det siste innen trening til historiske artikler og vurderinger. Vi ønsker ikke at dette skal være stilartsavhengig, da alle stilarter har noe å lære av hverandre, og selv om diskusjonen rundt hva som er best er interessant, så er det vel strengt tatt bare forskjellige veier til samme mål.

Jeg håper at disse hjemmesidene er en kilde til inspirasjon og treningsglede!

Henrik S. Hunstad
Master Instructor
Taekwondo: 8.Dan Jidokwan, 7.Dan Kukkiwon
Hapkido: 6.Dan Hapkiwon
Haedongkumdo: 2.Dan Korea Haedongkumdo

PS: Har du artikler du ønsker publisert? Vi ønsker oss bidragsytere. Ta kontakt, så kanskje ditt navn vil stå som forfatter på noe av vårt innhold.

Hosinsul = selvforsvar?

Hosinsul har blitt et begrep i de koreanske stilartene, spesielt i Taekwondo. Det har blitt vanlig å dele inn treningen, og med det selve stilarten i forskjellige deler:  Poomsae/mønster, Kyorugi/kamp, Hosinsul/selvforsvar, også sper man gjerne på med litt ymse teori. Min subjektive mening er at denne oppdelingen er feil, og at vi mister noe fundamentalt dersom vi setter de forskjellige temaene inn i adskilte båser. 

Hosinsul betyr direkte oversatt fra koreansk, teknikk for å beskytte kroppen. Er ikke da alt vi gjør under trening strengt tatt hosinsul? Poomsae inneholder applikasjoner som er overførbart til taktisk forsvar, er ikke da poomsae-trening hosinsul? Kamp er trening på duell mellom to utøvere, er ikke det da hosinsul? Svært ofte ser jeg hosinsul-delen undervist som trening på kast, låsing i blandet slag og spark. Det kan minne om hapkido-trening, men ofte en dårlig kopi av hapkido, jujtusu el. I dag skal vi trene hosinsul, kommanderer instruktøren. To og to går sammen, en går tilbake, for så å angripe med et angrep som kunne vært tatt ut fra en Jim Carrey-sketsj. Den andre går tilbake, og forsvarer seg gjerne med en blokkering hvor applikasjonen er så langt unna denne situasjonen som mulig, for så å gå inn i en låsing, kast el. I tillegg ser vi oss blinde på stillingene, som strengt tatt kun er stiliserte overganger fra en bevegelse til en annen. Det eneste jeg finner dette er hosinsul mot, er virkeligheten.

Jeg har ofte fruktbare samtaler med min gode venn Roy Rolstad om alt mulig som berører våre interesser. Da jeg sendte han grovutkastet på denne teksten, mente han at jeg «highlightet the obvious». Dette er jeg helt enig i, men så opplever jeg at det ofte er det mest åpenbare som ofte blir misforstått.

En svømmer hopper i vannet, og svømmer for å bli bedre på svømming. Hvorfor tar vi da på oss skylapper, og trener noe som er så fjernt fra virkeligheten, når vi skal øve på å benytte Taekwondo som et verktøy for taktisk nærkamp? Hva er det som skjer med logisk tenking når vi får på oss uniformene våre?

I poomsaene er det mange gode applikasjoner som er ment som teknikk for nærkamp, men poomsaen må først dissekeres (Boonseok), tolkes og forstås. Dersom man tar teknikkene bokstavelig, skaper man et selvforsvarssystem som ikke har rot i virkeligheten.

I Taekwondo er det de olympiske reglene fastsatt av World Taekwondo Federation som gjelder. Her honoreres spektakulære spark, og slag mot hodet er forbudt. En taekwondo-konkurranse med topp utøvere er fantastisk, spektakulært og i aller høyeste grad toppidrett. Men, praktisk/taktisk nærkamp og selvforsvar er det ikke. Selvfølgelig vil mange av disse utøverne ha en fordel i en reel situasjon, grunnet sin fysiske trening, men det er ingen garanti for mestring av en ekstrem stressreaksjon. Vil man nå til toppen i internasjonale konkurranser må man legge ned nesten all tid på å trene i forhold til regelverket både i kamp og poomsae. Det er et ærlig og tøft valg å satse den veien, men la oss bare være enige om at det vi trener mot er å vinne en konkurranse som ikke har noe med et virkelig angrep hvor det står om liv og død.


Ønsker man derimot å trene Taekwondo som en helhetstrening, hvor man kan lære selvforsvar uten å se til andre aktiviteter, må fokus endres. Og med det må vi slutte å bedra elevene våre med «hosinsul-trening» som i beste fall kunne fungert i en b-film.

Hosinsul betyr som sagt teknikk for å beskytte kroppen. Alt vi gjør i Taekwondo er hosinsul. For å dra det litt langt så er all trening hosinsul, ved å trene så styrker jeg kroppen og beskytter den fra livsstilssykdommer og andre helseproblemer. Min tanke er at dersom vi fjerner oss fra denne oppdelinger i båser, og ser hvorfor og hvordan opprinnelsen og grunntanken til Taekwondo ble til, så kan vi åpne opp for en større og dypere forståelse av hva vi holder på med. Med det en større glede og oppfattelse av helheten.

Hvordan skal vi i praksis sette bitene sammen og få hele puslespillet sammen til en Taekwondo? En måte kan være å plukke mønstrene fra hverandre og trene hver enkelt del som en taktisk drill mot en og flere angripere. Skal vi få en følelse av stressmestring i dette må vi få opp pulsen og angrepene må komme i variert styrke. Kjører vi høyintensitet så vil vi kjenne på stressreaksjonene, og disse følelsene er ikke ulike det vi vil føle i ringen. Med dette har vi satt noen av bitene sammen. Det er ingen fasit på hvordan dette skal gjøres, og mange av dere har sikkert driller og tanker og teknikker dere allerede gjennomfører. Jeg er overbevist om at vi må se hele bildet og de sammenhenger som er der og var ment som en guideline. Is med jordbær og sjokolade smaker mye bedre når jeg har en del av hver ingrediens på skjeen, enn hver for seg.

Taekwondo er hosinsul!

 


Kilder og inspirasjon:

  • Chat og samtaler med Roy Rolstad og Ørjan Nilsen
  • Revurdering av egne tanker og erfaringer.

Bubishi – kampkunstkilden

Bubishi er en tekst/bok som ble skrevet i Kina. Bubishi er det japanske navnet på boken, det kinesiske er Wubei Zhi. Røft oversatt betyr Bubishi: «Martial arts Training Manual» Boken inneholder historie, filosofi, strategi og naturmedisin relater til kampkunst. Boken var en nøye bevoktet hemmelighet som har gått i arv fra mester til elev i generasjoner. Den fant sin vei fra Kina til Okinawa. Bubishi har blitt brukt som et oppslagsverk, studert og undervist fra av et flertall av de store mestrene. Boken består av 32 kapitler, og delen om kampkunst beskriver bla treningsprinsipper, trykkpunkter, applikasjoner for teknikker og bakgrunn for disse prinsippene, som var bygget to hovedstiler: White Crane og munkenes kampform.

Mange av de store karate-mestere eide en kopi av Bubishi, og brukte den i sine studier. Chojun Miyagi (grunnleggeren av Goju-ryu karate) henviste til Bubishi, og navnet på hans stilart er hentet fra et dikt i Bubishi: «Goju». Mabuni Kenwa (grunnleggeren av Shito-ryu karate) henvist til Bubishi mye i hans bok,» Kobo Jizai karate Kempo Seipai Ingen Ken Kyu», som kom ut i 1934. Dette var første gang en offentlig bok refererte til Bubishi . Gichin  Funakoshi (grunnleggeren av Shotokan karate) brukte også utdrag fra Bubishi i sin bok, «Karate-Do Kyohan».

Så hvorfor er denne boken så viktig i kampkunstens historie? Den blir ofte kalt: The Bible of Karate. Gichin Funakoshi (grunnleggeren av Shotokan karate), var den som bragte Toudi, senere omdøpt til Karate, til det japanske fastlandet, og fikk Karate inn som en del av skolesystemet. Karate ble en del av skolesystemet i Okinawa i 1902, og senere i fastlands-Japan, etter en presentasjon som ble gjennomført i 1922. For å få dette til måtte Karate tilpasses. En del av teknikkenes/mønstrenes applikasjoner ble forenklet, feilforklart/tilpasset barn, eller ikke nevnt i det hele tatt. Grunnen til at navnet ble endret fra Toudi til Karate, var at Toudi henviste til den kinesiske arven, og oversatt betyr kinesisk hånd, mens Karate kunne bety tom hånd. Den japanske suverenitet var viktig, og nettopp denne tanken om å vise til sine kampformer som 100% japansk, koreansk, kinesisk osv har vært med på å forme en del av de feilaktige historiene og mytene som man kan lese i de respektive lærebøker.

Denne forenklingen har i stor grad blitt til en sannhet, og undervises deretter selv i dag. Et eksempel er lav blokkering (area-makgi på koreansk, gedan-barai på japansk). Jeg vet ikke hvor mange ganger, og i hvor mange bøker denne blokkeringen står oppført som et forsvar mot frontspark. Min subjektive mening er at denne blokkeringen verken fungerer eller har vært ment som et forsvar mot frontspark, derimot kan en av applikasjonene være en løsrivelse fra håndleddsgrep. Det ble videre vektlagt en Karate som var mer rettet mot konkurranse, både i mønster og kamp. Mønstrene som hadde fungert som et kart og en slags kode for taktisk selvforsvar, fikk endret fokus, utførelse og det estetiske utrykket ble viktigst.

Mange oppfatter den måten vi stiller opp på som «tradisjonelt», men nettopp denne militære standarden og en rekke av våre Dojang/Dojo-regler ble innført da Karate ble en del av skolesystemet.

Så hva har å dette med koreansk Taekwondo å gjøre? At Taekwondo har sitt utspring i Karate bør ikke lenger være en subjektiv oppfatning. Enhver som har dykket litt ned i historien vil se det den klare forbindelsen. Så nasjonalistiske eventyr om edle Hwarang-krigere som kilden til Taekwondo, er i verste fall et forsøk på historieforfalskning, i beste fall en ønsketenkning og mytiske historier. Så skal det sies at legender og mytiske fortellinger var en viktig faktor for å samle et folk som hadde levd i en tid med okkupasjon under Japansk styre. Japan hadde gjort hva de kunne for å slette all koreansk kultur, språk og identitet. I Norge var vi «kun» okkupert i 5 år under den andre verdenskrig, og vi kan jo se tilbake på behovet for å «være norsk» både under og etter krigen. Tenk da hva 50 år med okkupasjon gjør med den nasjonale følelsen.

Jeg innser at jeg står i fare for å bli upopulær i mange leire nå. Dette da jeg påstår at den mye Karate som ble utlært på fastlandet i Japan var en forenklet Karate i forhold til sitt opphav i Okinawa, og at Taekwondo igjen er bygget på Karate som ble undervist i Japan under okkupasjonen av Korea. Mange av pionérene innen Taekwondo hadde lengre opphold i Japan grunnet studier, jobb og annet, og studerte da også Karate. Flere studerte til og med Karate direkte under de mest kjente og største Karate-instruktørene.

Vi har vel alle lekt hviskeleken i barnebursdager da vi var små? Man starter å hviske et ord i sidemannens øre, som igjen gjentar til neste, helt til dette har kommet rundt bordet. I de fleste tilfeller så er det ikke det ordet i som i utgangspunktet ble hvisket som returnerer. Slik kan man se på overleveringen av okinawiske stiler til Japan for så deretter til Korea. Så skal man selvfølgelig ikke undervurdere de som overleverte og de som mottok sin evne til å tenke, analysere og vurdere. Med det skal man ikke se bort fra at selv om en del ble mistet, så har nye tanker og idéer skapt en utvikling. Dette ser vi med moderne taekwondo, som jeg vil påstå at i dag fremstår som en selvstendig stilart med en koreansk plattform i form av terminologi, etikette og symbolikk.

Så tilbake til Bubishi. Det er min oppfatning at denne boken er unik, og inneholder kunnskap om våre aktiviteter, som dersom vi leser den rett vil gi oss en mer korrekt forståelse av hva vi underviser og studerer. Den burde ikke kalles «The Bible of Karate», men kanskje «The Truth of Applications for Modern Karate and Taekwondo»!

Siden jeg selv er Taekwondo-utøver, så er jeg jo en del av nettopp de formene som litt grovt kan kalles utvannet. Som en instruktør mener jeg at å studere Bubishi, og grave i teknikkenes rette applikasjoner ikke bare er interessant nerding, men en plikt. I dag har det vokst frem mange kampformer. Skal man kalle de tradisjonelle stilartene (Karate/Taekwondo) for selvforsvar, kan man ikke lenger servere de forklaringen som ble gitt for å innføre dette til barn i skoleverket.  Det slutter ikke å overraske meg hvor opplyste og innovative forfatterne av Bubishi var. Bubishi er ikke en bok som man kan lese en gang til, men fungerer som et oppslagsverk og manual for undervisning og egen trening. Hva vi kaller våre aktiviteter er mindre viktige. Om det er koreansk, japansk eller kinesisk er vel strengt tatt bare et eksotisk innslag. For min egen del er Taekwondo min base, men det stopper meg ikke fra å tenke ut av boksen og se til andre kilder. Dersom min stilart inneholder mangler eller feil, så tar jeg meg den friheten å fylle de hullene jeg finner. Som en lærer innen et fag, må man oppdatere seg, fornye seg og ikke minst ta del i utvikling. Om ikke, bør vi kanskje heller kalle oss museumskonservatorer.

Keep on digging!
Henrik S. Hunstad
Taekwondo-lærer!


Kilder:

  • The Bible of Karate, Bubishi
    Transelated with commentary by Patrick Mc Carthy
  • Samtaler med min gode venn Roy Rolstad
  • Inspirasjon av Jesse Enkamp
  • Gammel informasjon gravd frem fra dypet.

Front-spark

Det er viktig å kunne sparke med både bakre og fremre ben.

I Taekwondo har vi en stilling som kalles Beomseogi (tigerstilling). Denne stillingen er et fint verktøy å bruke som utgangspunkt for sparketreningen. Dette da du får fokus på både balanse og fraspark.

Kampkunst er som en stor kake med forskjellige deler. Etterhvert som man har trent en stund og forstått mer, så vil man oppleve forbindelsen mellom de forskjellige «fagene» og se at det er en rød tråd. Det er nettopp dette som er så spennende med våre aktiviteter. Jo mer du lærer, jo mer forstår du. Det åpenbarer seg hele tiden nye felt å utforske.

God trening,
Henrik S. Hunstad
International Master Instuctor
PS: Vær oppdatert. Følg oss på Facebook!

Velkommen til Sortbelteklubben!

Da er det snart tid for oppstart av vårens sortbelteklubb.
Vi kjører i gang første trening søndag 12 februar.
Har du ikke meldt deg på enda, så er det bare å møte opp på første trening.

Sortbelteklubben er et tilbud til alle som skal Dan-gradere seg, enten det er til 1. Dan eller høyere. Elever med blått belte med rød stripe (3.cup) og oppover er velkomne til å delta.

Last ned PDF om vårens sortbelteklubb.

Hapkido – Taiji

 

Mange av stilartene har en historisk tilknytning, noen ikke. Allikevel kan de komplimentere hverandre.
Ved å se til andre stilarter kan man bli bedre på den som man har valgt som sin base.

I denne filmen har vi blitt inspirert av Taiji, for å få mer effekt ut av Hapkido.

Den 12. februar holder vi workshop i Hapkido. Denne workshopen vil passe for alle uansett forkunnskap.

Les mer om Hapkido-workshopen her.

Håper vi sees på søndag!

Sort belte!

På vår vinterleir i Taekwondo, var det flere av våre unge som graderte seg og besto 1.poom, som er sortbeltegrad for de under 15år. Kandidatene hadde jobbet hardt for å nå målet. Mestringsfølelse, glede, spenning og anerkjennelse er noen av mange følelser som kandidatene sitter igjen med. Nye mål er satt og treningen fortsetter.

Ta deg 5 minutter til å møte noen av de flotte ungdommene, og hør deres kommentarer.

Fordelen med å bytte ut ! med ?

Jeg ble inspirert for noen uker siden til å skrive denne bloggen, da en av de voksne elevene ved Sangrok snakket om verdien ved å stille spørsmål fremfor å lene seg til bastante meninger. Ekstra inspirert ble jeg da dette kom fra nettopp han. En som har skrevet flere bøker, behersker mange språk, er aktiv i samfunnsdebatter og holder foredrag for store krevende publikum.

For å holde oss unge så er det allment akseptert at det må fysisk trening og et sundt kosthold til. I tillegg vil jeg påstå at det å holde ryggraden fleksibel er viktig for at kroppen skal eldes saktere. Dersom ryggen stivner, så minsker det vår evne til å bevege oss, og fysiske utfoldelser blir større utfordringer. Ikke bare er det vanskeligere å bevege oss, men faren for å skade økes også. Følger vi ryggen opp høyt nok ender vi med hodet, så er denne fleksibiliteten like viktig for sjel som kropp? Kanskje sinnet vårt stivner i takt med kroppen, eller visa versa.

Jeg er for gammel til å endre meg, er et utsagn jeg har hørt fra flere i den eldre generasjonen i familien. Er man noen gang for gammel til å endre, eller er det bare mer ubehagelig? Ubehagelig å måtte revurdere tidligere antatt sannheter? Som unge er vi pålagte å gå på skole og lære nye ting. Ubevisst er vi da satt i en bås hvor vi skal være åpne for læring. På et sted i livet må studiene vike, da vi må finne en profesjon for å tjene til livets opphold. Så kommer hverdagen, og hverdager forbinder vi ofte med rutiner som strengt tatt er gjentagelser. Dersom hver dag er en gjentagelse av gårsdagen, så forsvinner behovet for læring, og med tror jeg gammel kunnskap blir til fastlåste sannheter. Er ikke det å leve å lære? Slutter vi å undres, ja da tror jeg vi fort blir gamle.

Det vi mennesker frykter mest er endring, det eneste sikre er at alt er i endring. Gang på gang ser man at de som lykkes er de som omfavner og endrer seg med endringene. Jeg kjenner selv at det er trygt med det kjente, og hele meg fysisk og psykisk stritter i mot når jeg står ovenfor en endring. Selv om jeg innerst inne vet at denne endringen er nødvendig, og til og med til det bedre.

Veldig mange av de store filosofene har bygget opp sine filosofiske retninger på det å stille spørsmål. Rekker av riktige spørsmål som fører til en sannhet.  Barn er flinke til å spørre: «hvorfor det»?. Noen ganger føles det som om det er kun for å utmatte pappa når han er mest sliten eller stresset, og jeg tar meg ofte i å svare: «Fordi, jeg sier det!», eller «fordi det bare er sånn!». Det jeg må minne meg på er at dette er hvordan de lærer. De er nye i vår verden, og tror at foreldrene forvalter den ultimate sannhet. Sokrates er kanskje den mest kjente filosofen for de fleste, og hans måte å undervise og lære har fått navnet den sokratiske metode. Den sokratiske metode beskrives som tilnærminger til undervisning, og utvikling gjennom kritisk tenkning. Ved å fjerne grunnlag av sikkerhet, har man som mål å provosere frem en dypere forståelse av aktuelle tema. Kort sagt –

 

hvorfor?

Jeg er så heldig at jeg har et yrke som er et livsstudie. Fellen man kan gå i mitt yrke er at vi får grader og titler som feilaktig kan høres ut som om man er allvitende. Om vi forstår at disse titlene kun er staffasje, er det uendelig mengde uutforsket kunnskap å studere og prosessere. Jeg har lest at det er viktig å trimme hjernen. Jeg så et innlegg hvor det ble anbefalt både sudoku og kryssord. Da tenker jeg at jeg heller kan bruke hjernetrimmen på et tema jeg vil lære mer om.

Min gamle bestefar, som gikk bort i 2005, satt på sine siste dager og hørte på franskkurs på en kasettspiller. Dette var ikke fordi han hadde noen planer om ferie i Frankrike, men han hadde en konstant sult på mer lærdom. Foruten språkkurs var han et levende historisk oppslagsverk, og jeg kan fortsatt huske at han i en alder godt over 80, fortsatt leste i sitt bibliotek av historiske bøker. Han hadde klare meninger om det meste, og selv om man ikke alltid var enig, hadde han gode forklaringer bygget på kunnskap. Selv om kroppen skrantet, var han til siste åndedrag i en alder av 89 år lynskarp.

Det blir litt på siden, men ser man på en årsak til voksende fundamentalisme så er mangelen på utdanning og muligheten til det en av hovedårsakene.

Så tilbake til filosofene som ofte brukte spørsmål både til å komme frem til svar, og for å utdanne elever ved å få de til å finne svarene selv. Bytter vi ut de bastante meningene som fremstår som utropstegn med barnas «hvorfor det da»/eller spørsmålstegnet, så tror jeg vi vil stadig lære og ikke minst sulte etter mer lærdom.

Neste gang jeg tar meg selv i å tenke: «slik er det!», så skal jeg prøve å tenke: «hvorfor er det slik?» Og ikke minst: «Er det riktig for meg og mine?»

Det er så mye å utforske, så mye å lære, så mye å erfare.
Jeg har ikke tid til å bli gammel enda!

?!